Vi får stadig presentert innvendinger mot det norske petroleumsskattesystemet. Det hevdes at staten tar for stor risiko, dekker for stor andel av kostnader og at man bør avskaffe ordningen med utbetaling av skatteverdi på underskudd som skyldes letekostnader.

De som forsvarer systemet viser til at det er viktig med et nøytralt skattesystem.

I diskusjonen, nevnes sjelden at petroleumsskattesystemet har et annet utgangspunkt enn annen beskatning.

Utgangspunktet for annen beskatning er at alle må avgi en del av sitt overskudd (enten det gjelder inntekt, formue eller forbruk) for å finansiere statens utgifter. Nøytralitet er i utgangspunktet ikke et tema, fordi hensikten er at vi i prinsippet skal bidra «etter evne» med progressiv inntekts- og formuesskatt samt avgifter på forbruk (merverdiavgift, mv.).

For petroleumsskattesystemet er utgangspunktet beskrevet i petroleumsloven paragraf 1-1: «Den norske stat har eiendomsrett til undersjøiske petroleumsforekomster og eksklusiv rett til ressursforvaltning». Staten har valgt å innrette forvaltningen slik at den engasjerer de presumptivt beste og mest interesserte selskapene til å finne, bygge ut og produsere petroleumsforekomstene ved å gi dem tillatelser til å drive slik aktivitet.

Dermed er det viktig at selskapenes økonomiske incentiver er mest mulig lik statens. Et prosjekt som er lønnsomt for staten må også være lønnsomt for selskapene etter skatt, samtidig som et prosjekt som ikke er lønnsomt for staten heller ikke skal være lønnsomt for selskapene etter skatt. Det er kjernen i et nøytralt petroleumsskattesystem.

Petroleumsvirksomhet kjennetegnes blant annet av lang tid fra leting og kostnader til produksjon og inntekter. Tidsforløpet representerer en kostnad (rente).

De fleste erkjenner at det er en sammenheng mellom risiko og krav til avkastning. Staten og selskapene har hverken samme risiko eller samme kapitalkostnad. Både selskap og stat har risiko knyttet til pris på petroleum og funn av produserbare ressurser. Staten har imidlertid en stor økonomisk interesse i alle felt og lisenser på norsk sokkel. Kostnader på en lisens/felt oppveies umiddelbart mot inntekter fra andre felt.

Med en skattesats på 78 prosent beholder selskapene 22 prosent av inntektene når de opptjenes, men kostnadene må de i utgangspunktet dekke 100 prosent inntil de har tilstrekkelige inntekter. I tillegg må investeringer avskrives over seks år. Slik asymmetri medfører både rent tidstap og økt risiko. Videre har selskapene risiko for endringer i skattesystem og øvrig regelverk, og de betaler mer for kapital.

Petroleumsskattesystemet er utformet for å redusere selskapenes ekstrakostnad knyttet til tidstap og risiko sammenlignet med statens situasjon. I stedet for å måtte vente på fremtidige inntekter, kan selskapene få utbetalt skatteverdien av letekostnader. For å kompensere for at investeringer ikke kan utgiftsføres direkte, men må avskrives over seks år, innrømmes ekstra friinntektsfradrag. Skatteverdien av underskudd ved opphør utbetales for at selskapene skal unngå risiko for ikke å ha inntekter som fradrag for kostnader til opprydding etter avsluttet produksjon kan føres mot.

Elementene gjør petroleumsskattesystemet mer symmetrisk (nøytralt) og bidrar til å bringe selskapenes økonomiske incentiver mer på linje med statens.

En stor andel av statens direkte inntekter fra petroleumsvirksomheten kommer fra statens egen deltagelse (Statens Direkte Økonomiske Engasjement/SDØE) som forvaltes av Petoro as (eid 100 prosent av staten). I tillegg eier staten to tredjedeler av Equinor som er den desidert største deltageren (sammen med Petoro/SDØE). I Nasjonalbudsjettet for 2018 er statens andel av fremtidig netto kontantstrøm fra petroleumsressursene angitt til cirka 87 prosent (3900 milliarder 2017-kroner).

Dersom selskapene skattlegges slik at felt som er lønnsomme for staten å finne, bygge ut og produsere ikke er lønnsomme for selskapene etter skatt, blir de ikke bygget ut. Tilsvarende gjelder for investeringer i utvidet eller forlenget produksjon på eksisterende felt. Basert på de 87 prosent som er angitt ovenfor, vil det i gjennomsnitt medføre at for hver 100 kroner i lønnsomme petroleumsforekomster som staten eier, men ikke finner og bygger ut, vil staten tape i størrelsesorden 87 kroner. Oljeselskapene vil ikke tape.

For selskapene er det ikke et tap å la være å bygge ut en forekomst som ikke fremstår som lønnsom for dem, uansett hvor lønnsom den måtte være for staten.

Petroleumsskattesystemet utgjør en integrert del av forvaltningen av statens petroleum. I mitt arbeid med petroleumsskatt bekymrer det meg å se hvordan mange ytrer seg for å gjøre systemet mindre nøytralt – med det mest sannsynlige resultat at vi alle vil tape.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Slik ser det ut på innsiden av Nasjonalmuseet i dag
01:02
Publisert: