Jonas Gahr Støre gikk forrige helg ut på Facebook og åpnet for en diskusjon om hvordan vi skal utvikle vårt fremtidige energisystem. Han skrev at målet var at vi fremdeles skal ha lave og stabile kraftpriser i Norge. Samtidig varslet han mer fornybarproduksjon, herunder en storstilt havvindutbygging.
Bakteppet for utspillet var at femtiårsflom og sommertemperaturer i november gjorde at rasjoneringsfaren kunne avblåses. Vi fikk også noen dager med normale og til dels også svært lave kraftpriser.
Statsministeren skal ha ros for å bruke pustepausen dette ga til å løfte debatten om den vanskeligste og viktigste politiske saken i vår tid: Hvordan sikre trygg energiforsyning til priser folk og bedrifter har råd til å betale, samtidig som fossilutslippene skal elektrifiseres bort. Som kjent skal de reduseres med 55 prosent før 2030.
De fleste mener det betyr høye og svingende priser som sluttbrukerne må tilpasse seg gjennom fleksibelt forbruk. Statsministeren har heldigvis høyere ambisjoner.
Det kan likevel ikke underslås at oppgaven som ligger foran ham og regjeringen er formidabel, også fordi olje- og energiministeren har avvist at kjernekraft skal være en del av løsningen.
Allerede er de tekniske utfordringene enorme. De handler ikke bare om at energiproduksjon i værhardt miljø på store havdyp er krevende. Det handler også om å skaffe nok grunnlast og effekt når det er lite vind, og om å ha nok kapasitet til å transportere ustabil kraft over lange avstander (frekvensstabilitet, eller såkalt inertia-problematikk).
Problemene som følger av å erstatte stabil med ustabil kraft, er synlige i Sverige allerede. Der er det ikke energimangel, men mangel på frekvensstabilitet. Effektproblemene kan gi konsekvenser allerede til vinteren.
Svenska Kraftnett har varslet at det kan bli nødvendig med rullerende utkobling i høylasttimer.
Problemet har vært tydelig siden tysklandskabelen kom i drift. Nedlegging av sentralt plasserte kjernekraftverk gjorde at det svenske nettet ikke ville tåle den sterke økningen i øst-vest flyt.
For Norge har det medført at vi ikke får transportert kraft fra Nord-Norge gjennom Sverige til Sør-Norge i samme volum som før. Det gir det sentrale østlandsområdet dårligere forsyningssikkerhet og medvirker til at Sør-Norge gjennomgående har høyere priser enn Midt- og Sør-Sverige.
Omstillingen av energisystemet skaper også økonomiske utfordringer. NVE har anslått kostnadene for bunnfast havvind til 72 øre per kilowattime (kWh) og for flytende til 123 øre. Kostnadene med å oppgradere og bygge ut effektkraftverk kommer i tillegg.
Vi må også bygge mye nytt nett, både til havs og på land. Statnett har kommunisert tydelig at regjeringen må være ambisiøse i sin havvindsatsing, men har informert lite om hvilke nettinvesteringer det utløser og hvor store naturinngrep de vil innebære. Frischsenteret og Institutt for Energiteknikk har imidlertid gjort analyser som viser at om EU skal nå sine klimamål, så må det internasjonale overføringsnettet femdobles.
Det tyder på at også vår del av nettinvesteringer og naturinngrep vil bli betydelige. Det blir økningen i nettleie også.
Nok et problem er at uforutsigbarhet om rammevilkårene demper investeringsviljen. I Norge så vi at forslaget om økt grunnrenteskatt og innføring av høyprisbidrag fikk en samlet bransje til å rykke ut med at den vil skrinlegge alle planlagte effektinvesteringer.
Det er et effektivt kampmiddel. Flere effektkraftverk er en forutsetning for regjeringens havvindsatsing.
For kraftprodusentene vil effektoppgraderinger gi høye priser for hele produksjonen når effektkraftverkene må produsere for å dekke forbruket. Denne superprofitten er ikke bransjen interessert i å se forsvinne i skatt.
Også fra Europakommisjonen kommer det signaler om kraftmarkedsreformer. Kommisjonens energidirektorat har sagt at det ser på marginalprissystemet med sikte på å frikoble kraftprisen fra den dyreste produksjonen og redusere prissvingningene. Også for EU er dilemmaet å få dette til uten at viljen til å investere i effekt, reserver og nett blir borte.
I tillegg må EU hindre at prisforandringene påvirker kraftflyten mellom medlemslandene.
For statsministeren og regjeringen er det nok en mager trøst at EU sliter med de samme problemene som oss. Det som derimot kan være et lyspunkt, er at målet om å utvikle og ikke avvikle sokkelen kan ligge fast. EUs satsing på mer fornybar energi betyr økt bruk av gass i all overskuelig fremtid.
Ikke noe tyder på at andre vil utfordre Norges posisjon som viktigste leverandør av den gassen.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.