Første trinn i en slik strategi må være å kartlegge hvor vi har nasjonal handlefrihet, og hvor vi møter motparter som har rettigheter og økonomiske interesser knyttet til tidligere avtaler.

Svein Roar Brunborg
Svein Roar Brunborg

Neste trinn er å avklare hvilke økonomiske regler som kan endres gjennom nasjonale beslutninger, og redusere nivået på norske kunders strømkostnad, i tråd med energilovens formål.

Det må analyseres hvordan ulike mekanismer, som fortsatt er under norsk nasjonal, juridisk kontroll, kan kombineres for å påvirke både leveringssikkerhet og nasjonal strømpris, og endre rammene for de norske kablene. Først da har vi et grunnlag for norsk forhandlingsstyrke.

Bjørn O. Øiulfstad
Bjørn O. Øiulfstad

Utenlandskabler kobler i dag norsk vannkraft til et internasjonalt prisnivå, kombinert med en fri bruk av vannet i magasinet som en gratis «råvare». Dette har gitt kraftbransjen i sørlige Norge nærmest en monopolstilling, hvor den ikke lenger må konkurrere om strømpris til norske strømkunder, men selger kraften basert på andre nasjoners strømpris.

Særlig må det rettes søkelys på den nye kabelen til Storbritannia. Strømprisen, som styrer utvekslingen, blir satt en time før kraftmarkedet danner den pris som skal gjelde norske kunder.

Strømsalg til England prioriteres før hensynet til norske strømkunder.

Grunnlaget for denne kabelen er derfor i strid med energiloven, som forutsetter lik norsk pris, fastsatt i ett felles norsk marked, som grunnlag for kjøp og salg til utlandet.

Før det startes krevende forhandlinger om endring av avtaler knyttet til strømkablene, bør det gjennomføres noen viktige endringer i vårt nasjonale kraftsystem som både gir forhandlingsstyrke og beskytter norske strømbrukere.

Vannet i magasinene har i dag ingen formell økonomisk verdi i kraftselskapenes regnskaper. Under utformingen av energiloven la vi til grunn et system hvor verdien av vannet i magasinene skulle forvaltes for å dempe prisvariasjoner og redusere risiko for rasjonering.

Det er staten som gir konsesjon for at kraftselskapene kan bruke vannet til strømproduksjon. Staten påtar seg, gjennom energiloven, et ansvar for leveringssikker strøm til norske kunder og har derfor en rett, og kanskje også en plikt, til å sette en verdi på vannet som sikrer dette.

Kraftselskapenes økonomiske drivkraft er naturlig nok å selge mest mulig kraft til best mulig pris, men dette er ikke det beste for norsk næringsliv og husholdninger. Staten har derfor etablert en særskilt skatt på inntekter utover de inntekter som sikrer lønnsomhet for hvert enkelt vannkraftverk. Vi kaller det grunnrente, en «superprofitt».

Også vindkraften må ilegges tilsvarende skatt.

Staten henter inn snaue 40 prosent av grunnrenten som skatt, resten går til kraftselskapene, som siden 1997 har mottatt snart 200 milliarder kroner i egenkapital via grunnrenten.

Når «superprofitten» av vannkraft for det norske samfunn går til staten og ikke kraftprodusentene, som i dag, vil dette redusere motivasjonen til økt eksport, men kan fortsatt gi betydelige inntekter for både staten og norske strømkunder.

Norske fornybare energiressurser representerer viktige nasjonale verdier som kan bidra til et grønt skifte i klimapolitikken, som råvare til norsk næringslivs produksjon av klimavennlige produkter. Det er veldig positivt om den nye regjeringen kan legge til rette for dette.

Om den lykkes med forhandlinger om endret bruk av kablene, gjenstår å se.

Grunnlaget for denne kabelen er derfor i strid med energiloven

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.