I EU kan havvind innen 2040 bli største tilbyder av strøm, viser det internasjonale energibyråets (IEA) bærekraftsscenario. Her til lands vil regjeringen dele ut konsesjoner til 30 gigawatt havvind innen 2040. Det kan gi nesten like mye strøm som hele Norges forbruk i dag.
Store og teknisk komplekse utbygginger til havs vil gjøre internasjonalt eierskap og eksport mer aktuelt. Et eksempel er Europakommisjonens anbefaling av hybride prosjekter. Her kan ett havvindanlegg forsyne flere land med kraft, mens kablene også kan brukes til å sende kraft fra et land til et annet.
Dette kan gi en ny vindkraftkonflikt. Vi ser det allerede i den norske debatten rundt utenlandskabler og det høye innslaget av utenlandske investorer i vindkraftprosjekter på land. Internasjonal forskning viser at folk flest foretrekker en utvikling der de kan påvirke gjennom eierskap og der kraften brukes til konkrete formål lokalt.
For å få mer kunnskap om dette spenningsfeltet – entusiasmen for havvind mot skepsisen for internasjonalisering – utførte vi et såkalt valgeksperiment blant 1612 nordmenn. Poenget er å finne ut hva folk prioriterer når de blir tvunget til å veie hovedtrekk ved norsk vindkraftutbygging – lokalisering, formål og eierskap – frem mot 2040 opp mot hverandre.
Vi fant, ikke overraskende, at folk flest foretrekker havvind fremfor landvind, spesielt når den plasseres et stykke fra kysten. De er villige til å akseptere en økning på nær 250 kroner i den månedlige strømregningen for å sikre en slik utvikling.
Men folk flest synes det er viktigere å sikre nasjonalt eierskap og bruk av kraften.
De som svarte, var i snitt villige til å betale hele 400–500 kroner mer i måneden for å sikre at norske investorer dominerer fremtidig vindkraftutbygging. I tillegg ville de betale opp mot 200 kroner for at formålet med utbyggingen er å dekke innenlandske behov.
Nå er det ikke selve tallene som er viktigst her, men rangeringen. Og, vi er sikre på at folk som svarer tenker seg nøye om når de må foreta vanskelige avveininger, og at svarene derfor viser en troverdig rangering av de forholdene vi har med i valgeksperimentet.
Vi var i tillegg nysgjerrig på hvordan svarene hang sammen med lokalisering. Et interessant funn er at nordmenn er villig til å akseptere eksport av vindkraft fra installasjoner langt til havs. En mulig forklaring er at havvind i større grad betraktes som et privatgode, en vare som fritt kan selges og kjøpes, i likhet med olje, gass, laks og aluminium.
Vindkraft på land eller langs kysten, derimot, betraktes av mange som et fellesgode, noe vi alle har rett på.
Hvordan kan så disse funnene brukes i praktisk politikk?
Funnene peker i retning av begrensninger på eksport av kraft og internasjonalt eierskap, men slike tiltak er ikke nødvendigvis juridisk mulig eller samfunnsøkonomisk ønskelig. Tilgang på internasjonal kapital og markeder har i mer enn 100 år bidratt til å skape merverdier av våre energiressurser, og integrering av kraftmarkeder sikrer forsyningssikkerhet uten unødvendige investeringer i kraftanlegg og -nett.
Samtidig må vi ta på alvor ønsket om en form for nasjonal kontroll av hvordan vi forvalter våre naturressurser. Og her kan vi lære av historien.
Da vi fant olje på 1970-tallet åpnet vi opp for internasjonale investorer og eksport. Men vi sikret nasjonal kontroll gjennom:
- Gradvis tildeling av felt, slik at rikdommen ble fordelt over tid og vi kan høste lærdommer underveis.
- Grunnrenteskatt på superprofitt, som så blir pløyd tilbake til fellesskapet.
- Etableringen av et stort statlig selskap, Statoil, som var til stede i Nordsjøen sammen med de internasjonale aktørene.
- Satsing på Stavanger og andre kystbyer, slik at arbeidsplasser og aktiviteter ble fordelt geografisk.
- Etableringen av et oljefond, og senere handlingsregelen, som sikrer at fremtidige generasjoner får en del av verdiene som skapes.
Når myndighetene nå skal skape et nytt industrieventyr på havet, tror vi at de må vurdere noen tilsvarende tiltak.
… villige til å betale hele 400–500 kroner mer i måneden for å sikre at norske investorer dominerer
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.