Det mest oppsiktsvekkende med Nav-saken er at den finner sted i 2019: 25 år etter at EØS-avtalen ble vedtatt og 15 år etter at vi hadde tilsvarende runde med eklatante brudd på EØS-retten innen skatteretten.
Også på starten av 2000-tallet startet sakskomplekset med politianmeldelse av norske borgere og endte med at staten måtte tilbakebetale ulovlig innkrevd midler i milliardklassen. Årsaken til fadesene er at staten har dårlige rådgivere som ikke er lojale til EØS-avtalen og som tar en kalkulert risiko.
Få trodde at EØS-avtalen skulle ha sterk føring på utviklingen av en rekke norsk lovregler på midten av 1990-tallet, i hvert fall gjorde Skatteetaten ikke det. Da EØS-avtalen ble inngått, kunne utbytte deles ut skattefritt i Norge, mens utbytte over landegrensene var skattepliktig. Denne forskjellsbehandlingen førte til at flere utenlandske aksjonærer «parkerte» aksjer hos nordmenn like før en utbytteutdeling. En hel industri startet å orkestrere denne handelen. Skattemyndighetene mente dette var en ulovlig omgåelse av norske utbytteregler og sendte politianmeldelse til Økokrim. Istedenfor å angripe skattyterne, var det Norge som burde angripes, anførte jeg som prosessfullmektig i Fokus Bank-saken. I 2004 vant vi frem for Efta-domstolen at det var ulovlig å forskjellsbehandle utbytte utdelt i Norge og utbytte utdelt over landegrensene.
Kort tid etter fikk daværende finansminister Per-Kristian Foss spørsmål i Stortinget om hvordan regjeringen ville stille seg til at Efta-domstolen hadde slått fast at ekstraskatt på utbytte til utlendinger var ulovlig og at dette kunne medføre krav fra utenlandske eiere i størrelsesorden fem milliarder kroner. Saken tok da en meget uventet vending: Finansministeren avviste tilbakebetaling og anførte at det var tilstrekkelig at Norge endret reglene fremover fra 2005.
Finansministeren hadde neppe sugd standpunktet av eget bryst. Det må ha vært embetsverket i departementet, eventuelt Regjeringsadvokaten som nettopp hadde tapt saken i Efta-domstolen, som bevisst tok en kalkulert risiko og ga det meget uskjønnsomme rådet. På den tiden tok jeg kontakt med Skatteetaten og ligningsnemnder og påpekte at ingen hadde plikt til lydighet; EØS-avtalen sto over ulovlig instruks fra staten. Halvannet år etter måtte staten gjøre retrett og ryddejobben med å tilbakebetale ulovlig innkrevet skatt tok deretter flere år.
I fjor vant jeg frem i en annen sak hvor skattyterne hadde levde med rettsuvisshet i 25 år. I en årrekke fremsatte staten en rekke uholdbare EØS-rettslige påstander, som staten sakte om sikkert måtte gå tilbake på. Det burde sitte i ryggmargen til alle jurister at man ikke kan forskjellsbehandle innenfor EØS-området. Staten forsøkte også å forhindre at Skatteklagenemnda sendte saken over til Efta-domstolen. I de sakene jeg har hatt, har domstolskontrollen med forvaltningen virket, men det er et tankekors at mindre ressurssterke personer ikke ville hatt muligheten til en så langvarig og kostbar kamp mot staten.
Nav-saken viser at vi nå i 2019 dessverre ikke er kommet lenger. Tvert imot er skandalen enda større da det er idømt fengselsstraffer for uskyldige personer. Dette skjedde selv om Nav ble irettesatt av Efta allerede i 2013. Både i skatte- og trygdesakene har statens rådgivere utgjort en fare for rettssikkerheten. Noen har tatt en kalkulert risiko om å trå EØS-rettighetene for nær.
Det virker som om statens rådgivere glemmer at de er omfattet av lojalitetsplikten i EØS -art. 3 og ODA art. 33 som medfører at Norge skal «treffe alle generelle eller særlige tiltak som er egnet til å oppfylle» EØS-forpliktelsene og «skal avholde seg fra alle tiltak som kan sette virkeliggjøringen av [EØS-avtalens] mål i fare», samt at de «skal treffe de tiltak som er nødvendig for å oppfylle Efta-domstolens avgjørelser».
Borgerne vil ha mindre lojalitet mot en stat som selv viser begrenset respekt for inngåtte traktater, lover og regler. Sakene viser at det trengs en holdningsendring. Statens menn og kvinner i departement, offentlig etater, påtalemyndighet og Regjeringsadvokaten må lojalt forsøke å rette seg etter og veilede i – ikke motarbeide og trenere – borgernes grunnleggende rettigheter, uavhengig av om rettighetene følger av Grunnloven, menneskerettighetene, EØS-avtalen eller norsk rett.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.