Ironien roper mot oss fra Dagens Næringslivs forside denne mørke novembermorgenen, mandag denne uken: Generalsekretær Gro Brækkens krav om høyere kompensasjon til norske styremedlemmer står seg mildt sagt dårlig mot nyheten om at Equinor har investert 800 milliarder i utlandet, til nå uten avkastning.
Vi kan konstatere at Brækken var uheldig med timingen. Spørsmålene som melder seg er:
Hvor mange av Equinors styreledere og styremedlemmer stilte grunnleggende kritiske spørsmål til selskapets internasjonaliseringsstrategi?
Hvor mye motstand fikk konsernsjef Helge Lund, mannen som ifølge DNs presentasjon er hovedansvarlig for den mislykkede utenlandssatsingen?
Generalsekretær Brækken i Norsk institutt for styremedlemmer begrunner kravet om høyere honorar med at styret mer enn tidligere forventes å bidra til forretningsmessige resultater, at styremedlemmer må ta mer aktivt del i utforming og oppfølging av bedrifters strategi, samt tåle større eksponering i offentligheten.
I skrivende stund er det kun tidligere styreleder i det den gang fusjonerte StatoilHydro som har tatt belastningen med å uttale seg til pressen i anledning feilinvesteringene i Nord-Amerika. Eivind Reiten satt som styreleder i fire dager, fra 1. til 4. oktober 2007.
Vi som er eiere av Equinor, i kraft av å være borgere av Norge og som direkte aksjonærer, ser gjerne at flere styrerepresentanter melder seg på i samtalen. En slik debatt vil være opplysende for de veivalgene som ligger foran oss, både med henblikk på styring av våre statseide selskaper og for den responsen styremedlemmenes bønn om mer lønn skal møtes med.
I Norge er staten en stor eier i næringslivet. Det er en situasjon som problematiseres fra tid til annen, hovedsakelig av journalister, forfattere, akademikere og andre frittstående aktører. Fra eierens side, det være seg Stortinget, regjeringen eller ansvarlige departement er det med få unntak taust. Hva er hovedeierens strategi?
Til styremedlemmenes forsvar kan det anføres at de får få signaler.
Dermed er en av de store ulempene med det statelige eierskapet mangelfull styring. Så å si samtlige selskaper som har staten som største eier, er mer eller mindre administrasjonsstyrte.
Equinors internasjonale satsing tjener som en god illustrasjon. Strategien for internasjonalisering ble utviklet av selskapets ledelse og solgt inn til eierne, det vil si de politiske partiene, fagmiljøet i Olje- og energidepartementet, samt LO. Selskapet har knapt møtt motstand på sin internasjonale fremmarsj, unntatt fra noen mindre partier med klar miljøprofil.
Det er lett å være etterpåklok, unnskylder noen. Men det var med respekt å melde en rekke varsellamper som blinket rødt allerede da oppkjøpene i Nord-Amerika ble foretatt. Deriblant disse:
- Oljesand og fracking representerte stor omdømmerisiko. Klimautslippene fra oljesand er på høyde med utslippene fra kull. Miljøorganisasjonene var på banen fra dag én, deriblant Bellona og Naturvernforbundet. Nå vet vi at satsingen kostet selskapet dyrt i form av store ressurser brukt på omdømmeberedskap uten at tapt omdømme kunne forhindres.
- Utgangspunktet for Equinors internasjonalisering var troen på at selskapets ledende teknologiske posisjon på undervannsprosjekter skulle gi en konkurransefordel. Men på land i USA hadde Statoil ingen teknologiske eller kompetansemessige fortrinn, noe tallenes tale nå viser.
- Selv offshorevirksomheten viste seg å være krevende fordi det var ukjent terreng. Tildeling av lisenser skjer i USA gjennom auksjon, og Equinor hadde ingen spesiell kunnskap om amerikansk kontinentalsokkel. De kjøpte dyrt, og fant lite.
- Langsiktig klimarisiko og klimaansvar var på denne tiden blitt begreper. Den britiske sentralbanksjefen Mike Carney formulerte i 2015 finanssektorens klimarisiko. Den deler han i tre: fysisk risiko, erstatningsrisiko og overgangsrisiko. Ble disse problemstillingene noen gang debattert i styremøtene, dyptpløyende og reelt?
De største og viktigste selskapene i Norge er enten helt eller delvis eid av staten: Equinor, Hydro, Yara, Telenor, Statkraft, DNB med flere. De er på godt og vondt bjellesauene i norsk næringsliv. Det som gjøres gjeldende for dem blir fort norm.
Generalsekretær Brækkens bønn om høyere kompensasjon bør diskuteres med utgangspunkt i flere perspektiver. Et hovedanliggende er selvsagt hvordan vi bevarer den norske modellen med små forskjeller og begrenser galopperende lederlønninger.
Til å begynne med holder det at vi tar en grundig gjennomgang av styrets rolle i Equinors utenlandssatsing.
Foreløpig svar til Gro Brækken og styreinstituttet synes å bli: Gjør det grundigere. Gjør det bedre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.