For 22 milliarder kan en bygge tre nye sykehus på størrelse med Sykehuset Østfold Kalnes. Man kan drifte Ahus i 5 år. Med 22 milliarder kan man dekke lønnskostnadene ved samtlige fastleger i Norge i over fem år og det er ikke tvil om at vi trenger flere fastleger. En skulle tro at før en setter i gang et slikt prosjekt vil man gjennomføre en grundig samfunnsøkonomisk analyse for å kartlegge gevinstene ved et slikt gigantisk tiltak. Da må en dessverre tro om igjen.
Det er faktisk gjennomført to slike analyser av Direktoratet for e-helse. Jeg skal ta utgangspunkt i den oppdaterte analysen som er mer pessimistisk enn den første, men som, litt avhengig av hvilket regnestykke man ser på, allikevel mener at dette tiltaket vil generere 3–4 milliarder i samfunnsøkonomisk overskudd. I tillegg kommer ikke-tallfestede gevinster som vurderes som substansielle. Det er de tallfestede gevinstene jeg er mest kritisk til.
En viktig del av markedsføringen av Akson har vært at det er vanskelig og kostnadskrevende å formidle kritisk informasjon på tvers av kommuner. Havner en person på legevakt i en annen kommune enn sin hjemkommune kan det være vanskelig og ressurskrevende å få tak i relevant informasjon. Dette er en relevant problemstilling. Det kan være informasjon som ikke er raskt tilgjengelig i kjernejournalen, men om en skal bruke dette som argument for å bruke 22 milliarder burde en nyttekostnadsanalyse inneholde noen tall om hvor ofte dette problemer oppstår. Det gjør den ikke, og det er merkelig siden dette ikke er vanskelige tall å få tak på om man da ikke arbeider i Direktoratet for e-helse. Verdien av tidsbesparelsene for Akson for legevakttjenestene er for øvrig estimert til 86 millioner over prosjektets levetid. Det er veldig lite så det er merkelig at dette tillegges så mye vekt i markedsføringen av prosjektet.
Den aller største gevinsten som identifiseres gjennom denne analysen er 13.7 milliarder som kan realiseres ved redusert tidsbruk på informasjonsinnhenting. 70 % av denne gevinsten skal hentes ut i hjemmetjenester og ved langtidsopphold på sykehjem. Man har forsøkt å samle inn data om tidsbruk på informasjonsbehandling i disse sektorene. Dette har man gjort ved å fotfølge syv representanter for hjemmetjenesten fra to kommuner, Asker og Oslo, én enkelt dag og måle tidsbruken deres. Presumptivt med en digital stoppeklokke. Dette er problematisk langs så mange dimensjoner at ord blir fattige.
Dersom problemet er at ulike kommuner har ulike systemer, så er det litt svakt å begrense seg til to kommuner. Om man skal måle tidsbruken på en person ved at en eller annen konsulent dilter etter med stoppeklokke kan det tenkes at målingene påvirkes av metoden. Og aldri noensinne i samfunnsøkonomiens historie har et utvalg på syv personer blitt vurdert til å være tilstrekkelig til noe som helst. Riktignok har en også brukt spørreundersøkelser. Disse er så vidt jeg kan se først og fremst brukt til å estimere hvor mye tid man kan spare ved et nytt journalsystem. Det sier seg selv at disse estimatene er tvilsomme siden de forutsetter at noen vet hvordan Akson faktisk kommer til å funke.
Så vidt jeg kan se er det ikke gjort noe som helst forsøk på å estimere tidsbruk på langtidsplasser på sykehjem. Dette er merkelig siden det er den enkeltposten der analysen påstår at det største potensialet for besparelser er.
Det er mye annet rart i denne rapporten. Eksempelvis er anslagene på feilbehandling i primærhelsetjenesten er hentet fra én enkelt engelsk studie. Dette er en god studie som beskriver metodologien man kunne brukt i Norge. Det man ikke kan gjøre er å hente ett enkelt tall fra én studie i et annet land og håpe på at dette tallet kan overføres til norske forhold.
Jeg ønsker ikke å være for kritisk til denne analysen. Den er preget av en grunnleggende redelighet i beskrivelsen av datainnsamlingen som har gjort det enkelt å finne svakhetene ved den. Jeg tillater meg å gjette på at det dårlige arbeidet med å samle inn grunnlagsdata skyldes at det er blitt satt av altfor lite ressurser til arbeidet med samfunnsøkonomisk analyse. Det er imidlertid bekymringsfullt at en investering på 22 milliarder kroner skal besluttes på et så spinkelt grunnlag som dette. Det finnes veldig mye data om tidsbruk og ressursbruk i helsetjenestene. Det burde Direktoratet for e-helse benytte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.