Stein R. Moe, professor i økologi ved NBMU, kritiserer meg i et innlegg i DN 4. juli for å ha et unyansert syn på troféjakt. Jeg griper med dette anledningen til å nyansere dette og begrunne hvorfor jeg kalte Øivind Tidemandsens troféjakt på løver for en vederstyggelighet.
Moe støtter Tidemandsen i at troféjakt på truede arter har den paradoksale effekt at den bidrar til bevaring av de samme artene. Han anfører argumenter som ofte fremheves innenfor konserveringskretser, til fordel for troféjakt. Men dette er svært omstridt, og det finnes mye forskning som dokumenterer det motsatte, av forskjellige årsaker.
Blant annet vil troféjegere gå for de største dyrene, de med de lengste støttennene og så videre, med det resultat at de individene som burde ført sine arverekker videre, drepes. Det fører over tid til en forringelse av bestanden.
Uansett trenger Afrikas ville dyr tilførsel av midler til å beskytte individene og bevare artene, i et omfang som langt overgår de midlene som genereres av at statussøkende rikinger dreper for sin egen forlystelses skyld. Ifølge en artikkel i tidsskriftet «Conservation letters» fra 2015 fremgår det i tillegg at de fleste landene hvor troféjakt tillates, har viltmyndighetene feilet i eller vært ute av stand til å kanalisere tilstrekkelige midler til lokale myndigheter (av Lindsey med flere). Dette medfører en nedadgående spiral med stadig færre midler og evne til å beskytte ville dyr i noen lokalsamfunn, og svake incentiver for konservering i andre.
I tillegg motvirkes mulige økonomiske gevinster fra jakten av korrupsjon, som gjør at skruppelløse aktører fortsetter å utbytte jaktgrunner på bekostning av andre som er mer opptatt av bevaring. Dessuten vil all lovlig jakt fremme og legitimere ulovlig jakt og etablere muligheter for parallelle legale og illegale markeder.
Eksemplarer av utrydningstruede arter kan ikke eksporteres eller importeres uten et såkalt Cites-dokument. Cites er den internasjonale konvensjonen som regulerer handel med truede arter av flora og fauna. Det er godt kjent at Cites-dokumenter kan forfalskes og tollere bestikkelser i de eksporterende landene. Norske tollere har også altfor lite søkelys på Cites og for lite kunnskap om Cites og om hvordan dokumentene skal se ut.
Min forskning på ulovlig handel med truede dyrearter viser at mange slipper billig unna med Cites-kriminalitet her i landet, og at dette er lite prioritert av politi og tollmyndigheter.
Når troféjakt på individer av truede arter tillates, medfører det også en generell legitimering av og oppmuntring til ulovlig troféjakt. Mange menn som finner glede i å drepe dyr og som gjerne vil ha de «fem store», har ikke som Tidemandsen råd til å betale 200.000 kroner for å drepe en halvtam løve. Løven Cecil, som ble drept ulovlig, er kun ett kjent eksempel på ulovlig troféjakt.
I tillegg kommer et viktig moment som Moe overser. Han medgir riktignok at det kan være uetiske implikasjoner ved å avle opp løver og slippe dem ut for å skyte dem, som Tidemandsen gjorde, men synes for øvrig at vi skal se gjennom fingrene med at rikinger drar til Afrika for å skaffe seg eksotiske trofeer. Men det er nettopp dette grunnleggende menneskesentrerte synet som har medført at vi nå er i en prosess hvor vi utrydder de ville dyrene.
I rapporten fra FN som Moe viser til, fremgår det at én million arter er truet av utryddelse, og i løpet av de siste 40 år har mennesket påført ville dyr en nedgang på 60 prosent. Jakt er en viktig årsak til dette, ved siden av tap av habitat.
I flere land er det av konserveringshensyn generelle forbud mot jakt, som i Costa Rica, som for øvrig også er kjent for sin økoturisme. Dette er eksempel til etterfølgelse, både i Afrika og i Norge, hvor troféjakt på våre hjemlige arter heller ikke er ukjent.
Troféjakten Moe synes vi skal se gjennom fingrene med, er arv fra kolonitiden, da vestens menn reiste for å underlegge seg, ødelegge og drepe folk og dyr i andre land. Det er ikke en arv det er verdt å bevare.
Siden kolonitiden har forskerne også kommet langt i å frembringe kunnskap om dyrs kognitive og emosjonelle evner, som dokumenterer at de er like komplekse som våre, for eksempel hva flokk og avkom gjelder, og at de har den samme interesse som oss i å unngå smerte, lidelse og sorg og i å leve et fullt liv.
Det er holdningene som dem Tidemandsen står for, og som Moe her forsvarer, som har brakt vår verden dit den er, og det er nå på tide å snu.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.