Kampflyet F-35 er inne i en tillitskrise. Flyet er blitt kritisert av alle fra tidligere forsvarsminister Christopher C. Miller til nåværende leder av Kongressens forsvarskomité, demokraten Adam Smith.

På et møte ved Brookings Institution 17. mars sa sistnevnte: at USA må «slutte å kaste penger ned i dette hullet». Han sa dette kort etter at Storbritannia reduserte sin F-35-bestilling fra 138 til 48.

Dag Henriksen ved Luftkrigsskolen kritiserer (13. april) mitt syn, at Norge bør redusere antall F-35 og bruke besparelsene på kampdroner: «F-35 og utvikling av droner ikke ha[r] noe med hverandre å gjøre.» Det står i kontrast til britenes nye Integrated Review.

I en artikkel i The Sunday Times forklarer en embetsmann at F-35 er et tregt, langsiktig program. Dette gjør at «ting du ennå ikke har kjøpt kan bli utdatert, eller kanskje du trenger færre av dem eller truslene endres.»

Tyrkiske Bayraktar TB2-droner, som nylig kuttet det armenske forsvaret i strimler, koster fem millioner kroner per stykk. Du kan, med andre ord, kjøpe en flåte av 22 TB2 kampdroner for prisen av en F-35.

Hva har endret seg? Opprinnelig skulle F-35 være et relativt rimelig femtegenerasjons kampfly. Det ble verdens dyreste våpenplattform. Å fly F-35 koster for tiden 360.000 kroner per time, ifølge USAF. Det norske forsvaret opererer med helt andre og langt lavere estimater.

F-35 var ment å bli den nye F-16, Natos arbeidshest. Dette synes nå usannsynlig. Sjefen for det amerikanske luftforsvaret, Charles Brown annonserte i februar at de vil utvikle et helt nytt fly til å erstatte sine F-16. Det er to grunner til dette, pålitelighet og pris.

Første del av denne kritikken er urimelig. Generasjonsskifter i kampfly har en tendens til å følge en S-kurve der det nye flyet innledningsvis sliter med å beseire flyene de skal erstatte. Den nye teknologiens potensial realiseres i takt med at problemer løses.

Slik er det også med F-35. De mange feil og mangler har ført til forbigående lav beredskap. Det har også vært svært synlig, siden flyene som alt er levert har måttet oppgraderes. Denne kritikken er i ferd med å stilne.

Hovedproblemet med F-35 er at det er for dyrt. Siden 2012 har F-35 estimerte kostnader i løpet av sin 66-årige livssyklus økt jevnt, fra 1,11 milliarder dollar til 1,27 milliarder dollar, til tross for forsøk fra produsenten på å skape inntrykk av det motsatte.

Paradoksalt nok har F-35s overlegenhet og uoverkommelige driftskostnader trolig bidratt å turbocharge utvikling av droner. Disse har vist seg svært effektive i moderne konflikter og er nesten rørende rimelige, sammenlignet med F-35.

Paradoksalt nok har F-35s overlegenhet og uoverkommelige driftskostnader trolig bidratt å turbocharge utvikling av droner

Den amerikanske riksrevisjonen, Government Accountability Office (GAO), rapporterte nylig at de estimerte årlige kostnadene per fly må reduseres med 47 prosent innen 2036, fordi kostnadene da vil være 4,4 milliarder dollar mer enn det estimerte forsvarsbudsjettet vil tåle.

I rapporten som ble lagt frem 22. april påpeker GAO at besparelser i en slik størrelsesorden er uvanlig i produksjonsfasen. Rapporten konkluderer om Forsvarsdepartementet (DOD): «DOD står i fare for å investere ressurser i et program som avdelingen og tjenestene til syvende og sist ikke har råd til å drifte».

Dette fører oss til Norge, som har bestilt 52 F-35. Norske myndigheter skiller seg ut i sin manglende uro over de eskalerende kostnadene. Riksrevisjonen har vært underlig fraværende i evalueringen av Norges dyreste innkjøp noensinne.

Forsvarsdepartementet rapporterte om GAOs rapport fra 2019: «kostnadsestimatene for programmet i sin helhet har vært noenlunde stabile». I virkeligheten viste GAO-rapporten i detalj hvordan kostnadene knyttet til utvikling, kjøp og drift av F-35 hadde nær doblet seg.

FD erkjente den gang «behovet for å presse disse kostnadene enda lenger ned». Det er uklart hva ordet «enda» gjorde i denne setningen. I det hele høres Luftforsvaret ofte mer ut som selgere enn kjøpere av F-35.

Sjefen for Luftforsvaret Tonje Skinnarland argumenterer (10. april) for at F-35 er dyrt og bra. Det har hun rett i. Spørsmålet er om vi trenger hele 52 fly når driftskostnaden per enhet er så høy. Det er katedralstore besparelser i å redusere bestillingen, selv med ett fly.

Sjef Luft virker langt sikrere enn den amerikanske riksrevisjonen om at store fall i drifts- og vedlikeholdskostnader er i vente. Det er en gammel historie, men den er alltid ny: Det norske forsvaret har en lang forhistorie med å kjøpe dyrt materiell som det ikke er budsjett til å drifte.

I Norsk Forsvarshistorie, bind 5, beskrives dette som «har du klave, får du ku». Forsvaret innførte kostnadskontrollsystemet Prinsix for å bryte denne trenden. Disse graderte rapportene er et sted å starte dersom Stortinget ønsker å finne ut hvorfor våre allierte steiler, men ikke Norge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.