Svært lave renter har gitt grunnlag for en betydelig gjeldsvekst. Myndighetene har vært bekymret for husholdningenes samlede gjeldsnivå. For å redusere veksten ble det derfor innført begrensninger knyttet til boliglån.

Den utilsiktede konsekvensen er at man skapte et marked for forbrukslån.

Sammen med en del andre forhold har det gjort Norge til et perfekt land å operere i for en forbrukslånsbank:

  • Særnorsk innskuddsgaranti i bank gir en nystartet forbrukslånsbank tilgang til billig finansiering fra publikum. I tider med lav rente har det vært enkelt å hente innskudd innenfor garantiordningen ved å tilby litt høyere sparerente.
  • Høy digitaliseringsgrad i Norge gjør at banken kan settes opp heldigitalt, med lave kostnader og på kort tid.
  • Høy levestandard gjør at mange er kredittverdige og forbruket er høyt. Samtidig er rentefølsomheten lav, av samme årsak. De aller fleste i Norge er kredittverdige hva betalingsevne gjelder, det er betalingsviljen som er mer ujevnt fordelt.
  • Kreditor har en rekke virkemidler tilgjengelig for å drive inn gjeld, og det er skyldner som betaler kostnadene.

Og når det så først går galt og kunden ikke betaler, får det nesten ikke konsekvenser for kreditor. Hvordan er det mulig?

Tidligere tapsførte banken de kravene som inkassoselskapet ikke klarte å kreve inn. Det kunne dreie seg om to til fem prosent av utlån, årlig, avhengig av risikoprofil i porteføljen.

Nå kan banken i stedet velge å selge kravene. De selges ikke ett og ett, men i en pakke, en bunt («bundlet», som det heter i USA). Da oppstår magien.

La oss si at banken selger 10.000 krav, og at halvparten av skyldnerne i bunten betaler, til slutt. De som faktisk betaler, vil da ha betalt så mye i rente at kjøper i sum har fått inn mer enn hele bunten skyldte opprinnelig (før renter).

Kjøper er dermed villig til å betale opptil 90 prosent av kravenes opprinnelige pålydende. Selgende bank kan nå føre salgssummen som en reduksjon av tap, og i regnskapet ser det ut som tapene kun er på 0,2-0,5 prosent, eller verdien av 1000 krav. Det er veldig lavt.

Problemet er bare at det ikke hjelper samfunnet. Det har ikke blitt færre skyldnere, og det har ikke blitt innfridd flere inkassosaker av denne praksisen. I virkeligheten er det jo fortsatt 5000 skyldnere som ikke har betalt, og som må leve med konsekvensene av det.

Banken har bare funnet en måte å skjule tapene på, samt å redusere risikoen – på papiret. Og er det ikke slik kriser ofte starter, da?

Det er noe fundamentalt galt når kreditor kan «viske bort» tapene sine slik.

Dette er god butikk. Ofte utfører et inkassoselskap oppfølgingen på vegne av den som eier kravet, men det få vet, er at du som kunde gjerne er blitt solgt, slik at banken som ga deg lånet ikke lenger er oppdragsgiver.

De som eier lånet ditt, kan like gjerne sitte i London eller New York.

Kunder med betalingsproblemer er nemlig blitt en attraktiv handelsvare. Et produkt som raskt selges fra banken som ga deg lånet, til investorer som håper at de kan skape lønnsomhet på dine betalingsproblemer.

Misligholdte forbrukslån er spesielt attraktive – de har en avtalt rente på rundt 20 prosent, og den som kjøper kravet kan derfor få en langt høyere inntekt enn standard forsinkelsesrente (for tiden 8,5 prosent).

Bankene som beskyldes for å pushe forbrukslån med mer eller mindre bevisste omgåelser av retningslinjene for forbruksfinansiering, har elegant solgt seg ut av problemet, og de kan innkassere nær 100 prosent av det du skylder når de selger seg videre.

Parallellen til boliglånskrisen i USA er slående. En verdikjede hvor de som gir lånet ikke eier problemet, men raskt selger det videre som et produkt og en vare. En spiral av investorer som sitter langt fra kundene, og som ser avkastningen på forbrukslånene og selger dem videre til nye investorer i nye pakker, med et felles mål om å gjøre svake betalere til høy profitt.

Hva bør gjøres?

Vis alle stillinger

Regulering av retten til å selge misligholdte lån er et politisk spørsmål jeg lar ligge, og det finnes gode argumenter for at det fortsatt skal kunne være mulig.

Et tiltak som både er fornuftig og som vil virke umiddelbart, er at det må bli slutt på praksisen med å bruke inntektene fra lånene som til slutt blir betalt, til å kamuflere tapene på dem som ikke blir betalt. Det er det som i praksis skjer når en portefølje selges for en gitt prosent av hovedkravenes størrelse, og selger bokfører salgssummen som redusert tap.

Salgsbeløpet bør heller fordeles på en fornuftig måte mellom inntekter – rente og eventuelle gebyr – og hovedstol – penger som er utlånt. Da blir de reelle tapene synlige i regnskapene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.