Onsdag 16. mars viste jeg her i avisen at DNB-kundene får samme nivå på bærekraftsinnholdet i bankens dyre bærekraftsfond som i billige indeksfond.
I stedet for å trekke frem enkeltfond fra DNB som har en svakere bærekraftsrating enn DNB Neste Generasjon-porteføljen, lot jeg DNBs samlede innsats på bærekraftsområdet bli vurdert. DNB liker ikke gjennomlysingen min.
Ledelsen i banken skriver et aggressivt motinnlegg som er nesten dobbelt så langt som mitt opprinnelige innlegg (DN 22. mars). Banken mener jeg «bommer», har «manglende kompetanse», skriver at «det er veldig uklart hva som måles» og kaller det «støy».
La meg senke temperaturen og ta for meg fakta og relevante problemstillinger.
Som uavhengig rådgiver er det Gablers rolle å stå på investorens side, gjøre egne vurderinger og ikke alltid ta selgernes påstander for god fisk. Bærekraftsratingene som er brukt i analysen av norske bærekraftsfond, er basert på input fra store selskaper som MSCI og S&P. Blackrock, verdens største kapitalforvalter, bruker MSCIs bærekraftsratinger i gjennomlysingen av sine egne fond.
Selv om ratingene gjenspeiler hvor bærekraftige selskapene på børs er, er det mye støy i ratingene. For å redusere støyen i bærekaftsratingene har jeg slått flere ratinger sammen. Da øker signalverdien. Korrelasjonen mellom disse konsensusratingene og et uavhengig sett med bærekraftsratinger fra Refinitiv er 0,67.
Når DNB hevder at det er «tilnærmet null sammenheng» mellom bærekraftsratinger, er det altså feil.
Måling av resultater og kvalitet er viktig i kapitalforvaltning. For å kunne sammenligne konkurrerende produkter trenger man felles målestokker. Det er naturlig at DNB har en egen strategi for sitt bærekraftsprodukt, men de må tåle å bli målt mot andre spareprodukter som også markedsfører seg som spesielt bærekraftige.
Hvis DNB selv definerer hva som er god bærekraft, gjør banken seg uangripelig. Ingen utenforstående får vurdere bærekraftsinnholdet i DNBs produkter, fordi ingen referanse kan brukes for å evaluere bankens innsats på bærekraftsområdet.
For åtte år siden skrev jeg en artikkel i DN med tittelen «Fondene som bløffer». Den gang påpekte jeg at DNB solgte skapindeksfond, det vil si dyre fond som utgir seg for å være aktivt forvaltet, men som i realiteten gir kunden indeksavkastning før kostnader. Finanstilsynet kom tidlig på banen.
Høyesterett avsa 27. februar 2020 dom i saken om skapindeksfondene. DNB ble dømt til å betale tilbake penger til nær 200.000 kunder.
Prinsipielt er det interessant å spørre om det DNB gjør på bærekraftsområdet har likheter med skapindekssaken. I skapindekssaken fikk kundene samme eksponering mot aksjemarkedet som i et indeksfond, mens i denne saken får DNB-kundene samme eksponering mot bærekraft som i et indeksfond.
Forskjellen mellom indeksfond og DNBs fond er naturligvis kostnader.
Både denne gang og i skapindekssaken er DNB uenige i de målemetodene som brukes for å vurdere fondene deres. DNB bør derfor forklare hvorfor store dataleverandører som MSCI, Sustainalytics og S&P – samt verdens største fondsforvalter, Blackrock – driver med «støy».
Det er DNB som påstår at fondene deres er ekstra bærekraftige. Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis.
Hvor er bevisene?
Hvis DNB selv definerer hva som er god bærekraft, gjør banken seg uangripelig. Ingen utenforstående får vurdere
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.