I sommer ble det kjent at nok et fiskebåtrederi fra en fra­flyttings­truet kommune hadde solgt virksomheten sin til en betalings­villig kjøper for nesten en halv milliard kroner. Rederiet som ble solgt dis­po­nerte en gammel fiske­båt, et mannskap på ti og forgylte fiskekvoter.

Selskapet drev fiske da systemet med fartøykvoter ble innført for noen tiår siden. Det mottok da kvoter gratis av staten, fordi rederne var aktive fiskere på dette tidspunktet.

Noen år senere ble fiskekvoter gjort omset­telige. Da kjøpte rederiet litt mer.

Bernt Arne Bertheussen
Bernt Arne Bertheussen

I realiteten er det gratiskvotene pluss ekstrakvotene som nå er solgt for et svimlende beløp. Rede­riet har hatt kvoteflaks så det holder. Men det har også hatt fiskelykke.

Da rederne nådde pen­sjons­­alderen for noen år siden, gikk de naturlig nok på land. Driften om bord ble overlatt til en innleid skipper, et grep som ikke kan ha skadet fartøyets inntjening vesentlig. Heller motsatt.

Med et ganske stabilt årsresultat etter skatt på cirka åtte millioner kroner av en nesten like stabil omsetning på rundt 30 millioner, har rederne hatt til salt i grøten, også som landfaste pensjonis­­ter. Nå har de toppet fangsten sin med en utrolig kvote­gevinst.

Hvordan er det mulig for et lite rederi å tjene så mye penger på å eie og selge fiskekvoter?

En viktig årsak til kjempegevinsten er at kvoteeiere får lov til å høste en verdi­full natur­ressurs gratis. Fisk er attraktiv sjømat som blir laget fiks ferdig av naturen selv. Historisk har fisken alltid vært eid av det norske folket i fellesskap. Dette gjelder fort­satt. Folket har imidlertid overlatt høstingen til profesjonelle fiskere.

I motset­ning til annen industri, betaler ikke fiskerne for innsatsfaktoren fisk. Dette blir synliggjort på konto for vareforbruk i rederiregnskapet. Denne posten er ubetydelig i forhold til salget.

Det er ikke uvanlig med driftsmarginer på mer enn 30 prosent i rederiene, og dette etter at mannskapet har mottatt en omtrent like stor andel av omsetningen som lott. Lønnsomheten blant fiskere med gratiskvoter er langt høyere enn det som er vanlig i annen norsk industri.

En annen, sentral årsak til overlegen lønnsomhet, er svært gunstige ramme­vilkår. Fiskebåter er ikke underlagt de generelle betingelsene for nærings­virksomhet i Norge. Myndighetene har etablert sektor­spesifikke vilkår som støtter denne næring­ens relative konkurranseevne.

Kampen mellom fiskerne om å fange mest mulig av totalkvoten er eliminert gjennom fartøykvoter. Den historisk sterke, interne rivaliser­ingen som eksisterte i næringen, er dermed borte.

Fiskerne har av gode, historiske årsaker også grunnlagt en felles salgsorganisasjon. Denne gir dem stor forhand­lingsmakt overfor fiskekjøperne.

Fiskerne er også beskyttet mot inntrengere utenfra i form av effektive etableringshindre. I tillegg til lovmessige krav, er det et betydelig finansieringsbehov ved kjøp av fartøy og kvoter for den som vil etablere seg som fiskebåt­reder. Til slutt er foredlingsindustriens potensielle trussel om å kjøpe kvoter selv, såkalt vertikal integrasjon, blokkert gjennom lovgivningen.

Et annet resultat av dette rammeverket enn svært god lønnsomhet, er at det nesten ikke finner sted nyeta­bleringer blant større fiskefartøy. Denne delen av fiskeri­næringen er blitt en super­lønnsom, lukket klubb, der medlemmene hegner om sine privilegier med nebb og klør.

Har da ikke fiskernes egen innsats noe å si for den suverene fortjenesten?

Vi mangler indika­sjoner på at kapital investert i fiske­flåten blir brukt mer effektivt der, enn kapital anvendt i andre næringer. Tar vi i betraktning overkapasitet og skyhøye kvotepriser, kan vi kanskje si snarere tvert imot. Kilden til merprofitten som blir skapt i denne næringen finner vi ikke i super­effektiv kapitalbruk.

Vi har heller ikke grunn til å tro at mannskap om bord i fiskebåter er dyktigere enn arbeidere i landbaserte virksomheter. Det finnes driftige arbeidere i alle næringer. I så fall finner vi heller ikke kilden til merprofitt blant de ansatte.

Kilden til merprofitt i fiskeriene finnes ikke internt i bedriftene, men i naturen selv og i hvordan denne blir forvaltet av myndig­hetene. Fiskerne høster derfor merprofitt i form av grunn­rente. Grunn­rente er den ekstra ­profitten som råvarebaserte bedrifter blir tilgodesett med ved at myndig­­hetene har gitt dem en eksklusiv adgang til å høste verdifulle felleseide natur­ressurser.

Likevel krever hverken samfunnet eller myndighetene noen andel av grunn­renten i fiskeriene. Denne blir beslaglagt av kapitaleierne og lottagerne.

Størrelsen på grunnrenten kommer tydelig til syne ved kvotesalg. Den blir beslaglagt av kvote­selger­ne en gang for alle.

Heller ikke for kjøperen blir det lett å høste grunnrente med kjempestive kvotepriser. Han eller hun kan i beste fall forvente normal avkast­ning av investeringen sin.

Kvoteselgere med et sosialt sinnelag investerer kanskje noe av kvoteflaksen sin i lokalsamfunnet, som mister varige og lønnsomme private arbeidsplasser for all tid.

Denne delen av fiskeri­næringen er blitt en super­lønnsom lukket klubb der medlemmene hegner om sine privilegier med nebb og klør

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.