Etter at Leger Uten Grenser gjenopptok livreddende arbeid i det sentrale Middelhavet, har blant andre DNs Kjetil Wiedswang hevdet at vår tilstedeværelse lokker flere ut på den farlige reisen – noe som vil føre til «potensielt svært mange flere» drukninger (DN 20. august). En drøy beskyldning, særlig når faktagrunnlaget er fraværende.

Som Wiedswang selv skriver: «Det finnes ingen bevis på at færre redningsskip fører til at færre forsøker å krysse – og at dette igjen gir færre døde». Bildet er komplekst.

Alle vi redder, har flyktet fra Libya, et land i borgerkrig. Mange av dem har vært vilkårlig fengslet i interneringsleirer og mange har vært ofre for tortur, vold og utpressing. Menneskene flykter for livet. De vil heller risikere det på havet enn å lide en dag til i Libya.

Dersom ingen gjennomfører redninger på Middelhavet, vil båter synke og mennesker drukne. Ruten fra Libya til Italia/Malta er i dag verdens dødeligste. Andelen som dør er nesten doblet fra i fjor, selv om antall døde har gått ned. Minst 578 av over 10.000 mennesker som har forsøkt kryssingen i år, har mistet livet. Det er minst 578 menneskeliv for mange.

De som blir stoppet av den EU-støttede libyske kystvakten, blir returnert til Libya, ofte til internering. Vi vet fra vårt arbeid i Libya at de internerte lever under umenneskelige forhold. Det vet også europeiske myndigheter.

Wiedswang anklager organisasjoner for å møte tall fra IOM med taushet. Hadde han sett nøyere på dem, ville han sett følgende: Fra januar til mars flyktet relativt få fra Libya i båt. Fra april økte det fra 500 til over 3000 i juni.

Gjennom det første halvåret var det svært få redningsbåter til stede. Samtidig begynte kampene rundt Tripoli i april, og været blir generelt bedre om sommeren.

Det er sterke indikasjoner på at mennesker forsøker når risikoen for å dø virker lavere, ifølge ISPI, men det henger sammen med temperatur og vindforhold, ikke redningsbåtene.

Vi påstår ikke at dette motbeviser en sammenheng mellom redningsbåter og krysningsforsøk. Det illustrerer heller hvor komplekst dette er.

At Leger Uten Grenser ikke har analysert konsekvensene av vår innsats, er regelrett feil. Som for alle andre prosjekter vurderer vi hvilken innvirkning vårt hjelpearbeid kan ha. Alle større båters GPS-koordinater er i dag tilgjengelig for alle med internett, men det finnes ikke data som bekrefter noen direkte sammenheng mellom båter og antall krysningsforsøk.

Å dømme humanitær innsats basert på en hypotetisk sammenheng er spekulativt.

Den udiskutabelt viktigste grunnen til at mennesker velger å risikere livet ved å legge ut på havet, er den desperate situasjonen i Libya. Dersom man skal hindre folk i å flykte i båt er det den man må gjøre noe med. Og mens Wiedswang og andre synser om årsaksforhold, velger vi å handle.

Den største unnlatelsessynden i dag ville vært å ikke redde mennesker på flukt fra å drukne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.