DNs Sverre Strandhagen viser i en kommentar 1. mars til den globale bolig-, arbeidsledighets- og fattigdomskrisen som utfordringer Oljefondet står overfor med hensyn til investeringer i eiendom. Mange som han ser at internasjonal finanskapitals økende oppkjøp av eiendom, byfornyelse i form av «gated communities» og «beautification schemes» fortrenger store befolkningsgrupper til byenes utkanter med sosial marginalisering som resultat.
Samtidig anslår FN at 1,6 milliarder har utilstrekkelig bolig, 60 millioner fordrives årlig fra hjemmene sine mens antallet hjemløse i verden aldri har vært større. Før 2025 trengs én milliard nye boliger for å møte befolkningsvekst og urbanisering.
Ifølge et evalueringspanel oppnevnt i 2017 av FN-generalsekretær António Guterres trenger vi en utviklingstilnærming som favner videre enn selve byen og dens slumområder. Det er behov for en integrert «territorial approach» hvor rurale og urbane økonomiske sammenhenger utnyttes. Hverken FNs eller medlemslandenes utviklingspolitikk, inkludert Norges, reflekterer slike perspektiv.
India er eksempel på et land hvor ulikheter skyter fart. Fra 2001 til 2011 ble 90 prosent av store, nye bosetninger ikke anerkjent som «byer». Resultatet blir at innbyggere ikke får adgang til det administrative og institusjonelle apparatet som sikrer folk et minimum av sosiale tjenester og rettigheter. Globale helse- og utdannelsesprogrammer i regi av Verdensbanken og FN, finansiert også av norsk bistand, når ikke frem til disse innbyggerne.
Livsvilkårene er slik at forskere tyr til Friedrich Engels karakteristikk fra den industrielle revolusjonens England: «sosialt mord».
Solberg-regjeringen har knapt erkjent at det eksisterer urbane utviklingsutfordringer. I Stortingsmelding 24 (2016/17) Om utvikling og bærekraftsmålene sies riktignok at «Urbanisering, og det faktum at majoriteten av verdens befolkning vil bo i byer, krever en annen tilnærming til utvikling og fattigdomsreduksjon, inkludert innsats for klima og miljø. Det påvirker også hvordan forebygging og respons på humanitære kriser utformes». En «annen» tilnærming drøftes imidlertid ikke. Selv om 14 av FNs 17 bærekraftsmål relaterer til byers utfordringer og muligheter, finnes hverken analyser eller forslag til hvordan urban fattigdom, klima- og miljøproblemer kan løses.
I den oppfølgende Stortingsmelding 17 (2017/18) «Om partnerland i utviklingspolitikken» ville det når sektorer og bistandskanaler drøftes – gitt ovennevnte postulat i Melding 24 – være naturlig å se for seg partnerskap ikke bare mellom land, men også mellom norske kommuner og partnere i sør.
«Twinning» innen by- og regionalforskning åpner også store muligheter. Eller næringsutvikling i og rundt «nye byer» som skyter i været som paddehatter på grunn av klima- og miljøutfordringer.
Det finnes ikke spor av slikt i regjeringens politikk-dokumenter. Heller ikke i «Kunnskapsbanken» som etableres i Norad.
Hvor er Kommunenes sentralforbund, norske forsker- og næringslivsinteresser, NHO og Innovasjon Norge?
Fattigdomsrettet urban bistand blir viktigere og viktigere. Ikke minst av globale, sikkerhetsmessige hensyn. Utgangspunktet bør være en grunnleggende analyse og forståelse av byenes funksjoner og utfordringer. Konsekvensene av urbanisering må identifiseres i norsk utenriks- og utviklingspolitikk sammen med mulighetene, arenaene, aktørene og tiltakene.
Nasjonale aktører er ikke lenger tilstrekkelige til å gjøre noe med klimaproblemer og fattigdom. Vi har sett flere ganger at en karismatisk ordfører eller lokalpolitiker skaper større og raskere endringer enn statsledere. New Yorks Bloomberg (City 40) og Barcelonas Coleau («Plattformen for gjeldsofre») er gode forbilder for et dynamisk, norsk «ordførerdiplomati».
I retorikken om å hjelpe flyktninger og migranter «der de er», er det skremmende at behovet for bredt anlagte, integrerte by- og regionalutviklingstiltak ikke anerkjennes. Med hensyn til klimatilpasning pøses det nå på med bistandsmillioner til store, regionale infrastrukturprogram i regi av globale konsortier uten tanke på at lokale myndigheter og organisasjoner mer effektivt kan mobilisere både mennesker og nye tilnærminger.
Mens det hvert tiår fra 1960 til 2000 ble produsert to stortingsmeldinger om utvikling, har vi de siste tyve årene sett et vell av meldinger og politikkdokument. De er for mange, for like og fører ikke til diskusjoner om årsaker og utfordringer. Likevel er det nå behov for en stortingsmelding om global, urban utvikling som analyserer trender, identifiserer kanaler og aktører. Samt foreslår effektive virkemidler for å bekjempe urban fattigdom, sikkerhets-, klima- og miljøproblemer.
Å møte en global megatrend som urbanisering med UDs politikkdokument fra 2007 og Norads posisjonsnotat fra 2002 er ikke lenger mulig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
