Dårlige nyheter selger, og rekken av store offentlige prosjekter med kostnadsutfordringer gjør de fleste skattebetalere opprørte. Men debatten er upresis. Begrepet budsjettsprekk eller kostnadsoverskridelse bør forbeholdes prosjekter som er vedtatt og har fått en formell budsjettramme.
Heldigvis representerer overskridelser i disse prosjektene unntakene, og ikke regelen.
Derimot har mange statlige prosjekter hatt sterkt økende kostnadsanslag før de er vedtatt. Det siste er et problem så lenge politikerne har signalisert at de vil vedta prosjektet lenge før de vet hva det vil koste.
Statlige prosjekter er omfattet av grundige utredninger der hensikten både er å velge riktig konsept som løser et problem og som svarer på et klart samfunnsbehov, og ikke minst at det vedtatte budsjettet gir rimelig grad av sikkerhet mot kostnadsoverskridelser. Dette løses innenfor rammen av den såkalte statens prosjektmodell som også krever at beslutningsunderlaget kontrolleres av eksterne kvalitetssikrere før Stortinget kan fastsette en endelig kostnadsramme.
Det innebærer at prosjektene er nokså modne før man kan kontrahere entreprenør og igangsette byggeprosessen. Prosessen i forkant kan være irriterende tid- og ressurskrevende for utålmodige brukere, men det er en ordning som har tjent det norske samfunnet godt.
Forskning utført av forskningsprogrammet Concept på NTNU har dokumentert at om lag tre av fire store statlige investeringsprosjekter gjennomføres innenfor den vedtatte kostnadsrammen. Det er saktens rom for forbedring, men å kreve at alle prosjekter skal gjennomføres innenfor budsjett kan medføre en invitasjon til overbudsjettering og sløsing. Staten kan diversifisere mellom et stort antall prosjekter hvert år og å akseptere at noen prosjekter går over budsjett, er en naturlig konsekvens av det.
At resultatene på porteføljenivå er gode er likevel en mager trøst for de ansvarlige for prosjekter som Livsvitenskapsbygget og Nasjonalmuseet i Oslo. Det de har til felles er at de svært store, gjennomføres i urbane områder og at de påvirkes av både norske og internasjonale makroøkonomiske forhold.
Noen prosjekter, som den mye omtalte Fornebubanen og det kommende Regjeringskvartalet, er så store at hverken Oslo kommune eller Statsbygg kan diversifisere bort risikoen for overskridelser. Prosjektenes kostnadsrammer er flere ganger høyere enn virksomhetenes samlede årlige investeringer.
Mye tyder på at vi ikke har vært dyktige nok til å ta høyde for de særlige utfordringene som slike megaprosjekter innebærer.
Samtidig kan det være et misforhold mellom den analytiske prosessen og beslutningsprosessen. Statens prosjektmodell forutsetter at den formelle investeringsbeslutningen tas når Stortinget vedtar en formell kostnadsramme. På det tidspunktet kan politikere, som gjerne har et lokalt perspektiv, være av den oppfatning at beslutning om gjennomføring er tatt for lengst.
I perioden frem til byggestart opplever vi ofte at det som ble solgt inn som et nøkternt bygg etter hvert utvikler seg til noe helt annet. Statsbygg og andre statlige byggherrer må håndtere mange og krevende interessenter i forprosjektfasen. Disse er mest opptatt av nytten av prosjektet, mens kostnaden skal dekkes av staten. Det kan gi incentiv- og styringsutfordringer.
Dette er en viktig årsak til at mange statlige prosjekter har opplevd kostnadsvekst i perioden før byggestart.
Hensikten med denne kronikken er ikke å argumentere for at alt er i orden. Beslutningstagere låses ofte inn i en ofte ineffektiv prosess hvor endelig prosjektgodkjenning etter hvert blir uunngåelig, uansett hvor mye kostnadene har økt.
Evnen til å prioritere og å si nei er svak. Utredning betyr gjennomføring i de fleste tilfeller.
Vi er inne i en historisk statlig investeringsboom som startet for ti år siden. Det har ført til ekstraordinær kostnadsvekst i bygg- anleggssektoren. Lenge kunne vi utnytte ledig internasjonal kapasitet. Når våre handelspartnere opplever enda større kapasitetsutfordringer enn oss, er kostnadsoverskridelser uunngåelige.
Heldigvis er bevisstheten om utfordringene økende, og stadig flere prosjekter får beskjed om å kutte kostnader før de kan fortsatte. Men å optimalisere eller nedjustere et prosjekt som kanskje aldri skulle vært bygget, hjelper ikke nødvendigvis så mye.
Staten bør derimot bli bedre på å velge de riktige prosjektene, si nei til andre, og la være å binde seg før man vet hva nytten og kostnadene blir.
I fremtiden er det ikke sikkert vi har noe valg.
Evnen til å prioritere og å si nei er svak. Utredning betyr gjennomføring i de fleste tilfeller
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.