Hvert år publiseres på verdensbasis rundt 2,5 millioner vitenskapelige artikler med ny viten som legges til en allerede enorm kunnskapsmengde. Oppsplitting av denne kunnskapen i stadig flere isolerte fagområder skaper hyperspesialister med dyp, men snever fagkompetanse.
Mangelen på kunnskapsbredde er særlig problematisk for de tradisjonelle, små komiteene som skal bedømme søkere til vitenskapelige stillinger eller prosjektmidler. Komiteens hyperspesialister makter ikke å foreta en direkte kvalitetsvurdering av de mange hyperspesialiserte søkernes vitenskapelige arbeider. Løsningen er blitt å bruke surrogatmål, som antas å korrelere iallfall til en viss grad med vitenskapelig kvalitet. Det mest brukte surrogatet, tidsskrift-impaktfaktoren (IF), tar imidlertid ikke opp vitenskapelige artiklers innhold, bare deres innpakning – dvs. tidsskriftet de er publisert i.
Tidsskrift-impaktfaktoren IF, opprinnelig introdusert som et mål for tidsskriftkvalitet, er en gjennomsnittsverdi for hvor mye artiklene i et tidsskrift er blitt sitert, dvs. referert til, gjennom en viss periode. Siteringer er imidlertid ikke noe direkte kvalitetsmål, men indikerer at de siterte artiklene har vært til nytte innen forskning. Forfatternes egne arbeider, støttende artikler, metoder og oversiktsartikler er for eksempel mye sitert, uavhengig av kvalitet.
Det er en utbredt antagelse at fordi den angivelige tidsskriftkvaliteten, uttrykt ved IF-tallverdien, er basert på gjennomsnittet av tidsskriftartiklene, må den også være representativ for kvaliteten av hver enkelt artikkel. Denne logiske feilslutningen har åpnet for en enkel kvalitetsbedømmelse av vitenskapelige artikler og deres forfattere på grunnlag av IF. En så rask og billig evalueringsmetode har vist seg uimotståelig for forskningsledere, administratorer og bedømmelseskomiteer over hele verden.
Faktoren IF er imidlertid på ingen måte representativ for tidsskriftenes individuelle artikler og deres forfattere. Innen ethvert tidsskrift er det nemlig en enormt skjev fordeling av artikkelsiteringer, der et lite mindretall av artiklene (cirka 1/5) står for mesteparten av siteringene. Det store flertallet (cirka 4/5) siteres følgelig lavere enn gjennomsnittet (IF); mange aldri, men blir likevel tilkjent samme IF-verdi som, og på bekostning av, det høyt siterte mindretallet!
Den internasjonale matematiker-unionen har uttalt at «en slik misbruk av statistikk må bekjempes», og Europakommisjonen har karakterisert «IF-bedrageriet» som «meningsløst». En internasjonal erklæring om forskningsevaluering (DORA), underskrevet av mer enn 16.000 vitenskapelige institusjoner og forskere, understreker at IF ikke må brukes som «surrogatmål for kvaliteten på individuelle artikler eller forskere».
Det gjør ikke saken bedre at redaktører og forlag jukser systematisk for å heve sine tidsskrifters IF. Gjennom forhandlinger med det private firmaet som kalkulerer IF-verdiene kan det avtales at lederartikler og en del andre typer innlegg ikke skal telles med som artikler i IF-beregningen, men siteringer av disse, for eksempel fra redaktøren, kan likevel inkluderes! Ved å omklassifisere regulære artikler til «usiterbare» innlegg har enkelte tidsskrifter kunnet doble eller mangedoble sin IF.
Trass i at IF-jukset har vært kjent lenge, blir dette falske kvalitetsmålet, eller andre varianter av tidsskrift-basert evaluering, fortsatt benyttet over hele verden, også i Norge. Enkelte eksperter har antydet at faktorens ubegripelige popularitet kanskje ikke bare skyldes at den er lettvint i bruk, men også at den favoriserer det store flertallet av forskere – nemlig de minst siterte!
Internasjonalt ledende forskere slår nå alarm fordi yngre kolleger ikke får akademiske stillinger uten å ha publisert artikler i høy-IF-tidsskrifter. Innpass i disse tidsskriftene blir derfor viktigere enn å utføre forskning av høy kvalitet. Populære temaer blir valgt fremfor originale problemstillinger, og forsøksdata blir «forbedret» gjennom selektivt utvalg, feil bruk av statistikk og annen manipulering. Resultatet er at mesteparten av den akademiske forskningen som publiseres i våre dager ikke er reproduserbar. Det er særlig høy-IF-tidsskriftene som må tilbakekalle stadig flere artikler pga. feilaktig eller forfalsket innhold.
Vi kan ikke godta at dagens vitenskap forsterker istedenfor å motvirke en tiltagende global kunnskapskrise. Våre akademiske institusjoner må snarest kvitte seg med IF-er og andre villedende surrogatmål, og isteden sørge for at bedømmelse og sikring av vitenskapelig kvalitet blir basert på direkte vurdering av innholdet i vitenskapelige publikasjoner. Innføring av grunnleggende kvalitetskriterier og et sentralt koordinert nettverk av evalueringseksperter er kanskje en tanke?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.