I en kommentar om Forsvarets fremtidige innretning kommer Sverre Strandhagen med en rekke påstander som må nyanseres (DN 25. november).

Mahmoud Farahmand
Mahmoud Farahmand (Foto: Stortinget)

Vi befinner oss i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske krisen siden den annen verdenskrig. Midt i denne settingen er det krefter som ønsker å sette i gang en grunnleggende endring innretningen av den Norske Hæren.

Det er en kjensgjerning at vi i forsvaret av Norge er avhengig av hjelp fra våre allierte i Nato. Norge må derfor fremstå som en troverdig alliert. I tråd med dette fremstår det derfor underlig at Forsvarets ledelse ønsker å kullkaste en vesentlig investering i stridsvogner og radikalt endre kurs mot et forsvarskonsept som flere grundige studier og utredninger de siste ti årene har forkastet.

Strandhagen skriver at det amerikanerne etterspør, er lette styrker som kan skaffe til veie situasjonsforståelse. Det er en sannhet med modifikasjoner. Nato har stilt klare forventninger om at Norge på hærsiden er i stand til å stille med en fullt oppsatt mekanisert brigade – med stridsvogner som en kjernekapasitet. Faktisk er de over førti år gamle stridsvognene våre de senere årene en etterspurt kapasitet både hos allierte som øver i Norge og ikke minst de allierte som vi jobber tett med i Baltikum.

Det er uklokt å sette vår troverdighet som alliansepartner på spill.

Det er lett å hoppe til feilaktige konklusjoner basert på det som utspilte seg i Ukraina denne våren. Ja, vi så utallige bilder av forlatte russiske stridsvogner og en mengde annet utstyr etterlat av flyktende soldater. Vi har også lært mer og mer om de feilvurderingene som synes å gjennomsyre den russiske krigen i Ukraina. I tillegg har vi sett konsekvensen av utstrakt korrupsjon i Russlands militærvesen som gjør at selv det mest toppmoderne materiellet mangler vesentlige deler, som pansring.

Er det da rart at de russiske soldatene fant det fornuftig å forlate materiellet sitt og rømme unna sine inkompetente ledere?

På ukrainsk side ser vi en helt annen virkelighet. Hæren er svært kompetent ledet på alle nivåer. Samtidig lider den under omfattende mangler på materiell. Det har vært mye søkelys på manglende luftvern, artilleri og langtrekkende missiler. Men de mest kritiske manglene har vært pansrede kjøretøyer generelt og stridsvogner spesielt. For å bøte på det har det vært omfattende dugnad bland flere Nato-land for å tilgjengeliggjøre slikt materiell.

De ukrainske soldatene har lært at det nettopp er de pansrede kjøretøyene og især stridsvognene som gjennom sin mobilitet og beskyttelse gir dem overlevelsesmuligheter på den brutale slagmarken.

Den russiske hæren omtales av eksperter som en artillerihær. Mangelen på dyktig ledelse og motiverte soldater kompenseres med en hensynsløs bruk av store mengder artilleri. Er det virkelig slik at sentrale aktører i Forsvaret mener at norske soldater er best tjent med å møte en slik motstander uten beskyttelsen som moderne pansrede kjøretøyer kan gi?

Vi har skapt oss en illusjon om at krig kan føres med avanserte langtrekkende presisjonsvåpen og lette enheter. Slik kan vi minimere faren for egne soldater. Krigen i Ukraina har vist oss en helt annen virkelighet.

Jeg er absolutt en tilhenger av at Norge må ha et høyteknologisk forsvar. Vi trenger, som del av dette, også langtrekkende presisjonsvåpen, slike som vi ser ukrainerne benytter med stor effekt. Samtidig må vi erkjenne at dette er svært dyre våpen. Dette er et svært uheldig tidspunkt for Norge å gjøre radikale endringer i innretningen av Forsvaret. Vi må snarere styrke det vi allerede har.

Faktisk er de over førti år gamle stridsvognene våre etterspurt

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.