Eric Nævdal fastholder i DN 6. mars at vår nasjonale forsvarsevne må ha blitt svekket som konsekvens av vår deltagelse i internasjonale operasjoner. Det er galt, og blir ikke mindre galt av å bli gjentatt.

Forsvarsbudsjettenes synkende andel av bnp og kostnader knyttet til internasjonale operasjoner er bare to sider av samme sak, hevder han. Det er åpenbart riktig at budsjetter som opprettholder samme bnp-andel er større enn budsjetter som ikke gjør det. Men det vi har brukt på internasjonale operasjoner er fortsatt bare bagateller sammenlignet med gjenanskaffelsesverdien av den forsvarsstrukturen som er forsvunnet. Så lenge viljen til å stabilisere budsjettenes bnp-andel ikke var til stede, hadde altså forsvarsstrukturen krympet akkurat like mye selv om vi ikke hadde sendt en eneste mann til Afghanistan.

Nævdal gir meg rett i at vi ikke kunne opprettholdt seks brigader på et akseptabelt teknologisk nivå, men kanskje vi kunne hatt to? Vi kunne ganske riktig kommet et stykke på vei med materiell for én ekstra brigade ved å bruke alt vi i 15-års perioden fra 1996 til 2010 brukte på internasjonale operasjoner. Men så lenge budsjettene ikke fulgte kostnadsutviklingen ville jo ikke det hjelpe, da hadde dette materiellet ikke latt seg fornye og brigaden hadde bare forvitret igjen. Det som betyr noe er med andre ord stadig budsjettutviklingen og ikke kostnadene ved de internasjonale operasjonene.

Nævdal tar også feil når han legger til grunn at det er store skjulte kostnader knyttet til disse operasjonene i form av «utvikling og vedlikehold av spesialisert kapasitet». Men vi har som tidligere påpekt praktisk talt ikke investert i noe materiell til disse operasjonene som vi ikke ville anskaffet eller fått bruk for uansett. Det siste gjelder for eksempel det pansrede patruljekjøretøyet Iveco LAV. Et mindre antall av disse ble innkjøpt første gang for bruk i Afghanistan, men siden har Forsvaret anskaffet hele 62 nye og forbedrede utgaver av dette kjøretøyet – der innsatsen i Afghanistan ga oss verdifull brukererfaring som er gått direkte inn i forbedringer av kjøretøyene.

Det er i det hele tatt en fullstendig feilslutning når man tror at de internasjonale operasjonene ikke kommer det nasjonale forsvaret til gode. Da glemmer man at eksempelvis den kamperfaringen som en rekke avdelinger fikk i Afghanistan har en verdi som ikke kan kjøpes selv for titalls millioner øvingskroner brukt i Norge.

Ifølge Nævdal er vi blitt «en forsvarspolitisk klientstat med begrenset evne til egne disposisjoner». At vi har begrenset evne til egne disposisjoner som utgjør en forskjell hvis vi blir angrepet, er riktig. At det gjør oss til en forsvarspolitisk klientstat, er derimot bare en odiøs betegnelse på det som er en strategisk realitet, nemlig at Norge er en fundamentalt allianseavhengig nasjon. Det følger av maktasymmetrien mellom oss og en usentimental stormakt i vår umiddelbare nærhet som vi selvfølgelig ikke kan gjøre noe med. Da måtte vi i så fall ha brukt summer på Forsvaret hinsides alt noen norsk regjering vil være villig til – aller minst en regjering utgått fra de partiene som har vært mest kritiske til utenlandsoperasjonene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.