I DN 9. mars gir Tormod Heier en imponerende oppvisning i frittstående meningsakrobatikk når han plutselig hevder at reduksjonene i den norske forsvarsstrukturen etter den kalde krigen «ikke skyldes økonomiske utgifter til internasjonale operasjoner, som tross alt er beskjedne.» «Det er ingen som mener at flere tiår med internasjonale operasjoner har gjort Forsvaret mindre.»
Dette er ganske oppsiktsvekkende, tatt i betraktning at det er akkurat dette Heier selv har ment, senest for to uker siden i det intervjuet med NRK som utløste denne debatten. Men nå er det plutselig «slitasjeeffekten» og «samtidighetsproblematikken» som gjør at forsvarsstrukturen har krympet og nærværet i nord er svekket. Å diskutere med Heier er som å holde på et såpestykke i dusjen. Arresteres han på ett punkt, finner han på noe annet. La meg likevel belyse hans foreløpig siste argumenter for at norsk deltagelse i internasjonale operasjoner er ensidig drevet av amerikanske ønsker og har svekket det nasjonale forsvaret ved å minne om følgende:
For det første, med unntak av en kortere periode hvor Forsvarets spesialstyrker deltok i den amerikanskledede Operasjon Enduring Freedom i Afghanistan, har norske styrker bare deltatt i operasjoner vedtatt av et samlet Nato og med FN-mandat. At dette dreier seg om ensidig norsk dilting etter USA er derfor påviselig galt.
For det andre, de avdelingene vi har sendt ut har aldri svekket den militære tilstedeværelsen i Nord-Norge, så lenge dette nærværet ivaretas av vernepliktsbaserte avdelinger under opplæring. Det ble med andre ord aldri sendt ut andre avdelinger fra Nord-Norge enn dem som var utdannet der. Produksjonsapparatet – utdannelsesavdelingene – ble igjen og nærværet var således akkurat det samme som før operasjonene ute tok til.
For det tredje, langt den største del av operasjonene har vært ivaretatt av Forsvarets spesialstyrker og enheter fra Telemark bataljon, som ikke befinner seg i Nord-Norge i det hele tatt.
For det fjerde, den omfattende reduksjonen av Forsvarets volum som opptar Heier gjelder i alt vesentlig Hærens mobiliseringsbrigader. De var aldri til stede noen plass annet enn i forbindelse med tre ukers repetisjonsøvelser hvert fjerde år. Så det er neppe dem som har etterlatt seg et vakuum vi nå må fylle med amerikanere for «å gjøre jobben i nord».
Og for det femte, gitt Heiers påstander om at både Høyre og Arbeiderpartiet bygger ned nærværet i Nord-Norge for i stedet «å lime oss tettest mulig til amerikanerne», hvordan forklarer han at det nå bygges opp en ny bataljon i Finnmark, samtidig som grensevakten skal forsterkes? Undertegnede mener riktignok at den nye bataljonen burde vært organisert og utrustet helt annerledes, men det er uten betydning i denne sammenheng. Til stede i Nord-Norge er den jo like fullt. Det norske militære nærværet i nord øker med andre ord, fullstendig i strid med Heiers virkelighetsbeskrivelser.
Tormod Heiers problem er at han har bestemt seg for hva som er dramaturgien og rolleheftet i norsk sikkerhetspolitikk, og lar ikke tall og fakta distrahere seg i sine «forskningsbaserte og militærfaglige» analyser. Den slags pirk er bare for «teknokrater».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.