Tormod Heier utnevner meg i DN 1. mars til en «nyttig representant for både Høyre og Arbeiderpartiet» i deres bestrebelser på «å lime Norge tettest mulig opp til USA». Mitt eneste anliggende er imidlertid å påpeke at man må forvente et minimum av sakkunnskap og etterrettelighet fra offiserer som ytrer seg om Forsvarets utvikling i offentligheten.

I dette tilfellet reduksjonene i Forsvaret etter den kalde krigen, som ifølge Heier skyldes at kostnadene ved internasjonale operasjoner for å tilfredsstille amerikanerne gjorde det økonomisk umulig å opprettholde et nasjonalt forsvar. Hadde Heier enda tatt et snev av forbehold om kostnadsutviklingens betydning, slik han gjør i replikken, skulle jeg ikke sagt noe. Men ingen som har hørt hans omkved i mediene om dette spørsmålet, har noen gang hørt ham si noe annet enn at dette skyldes ønsket om å tekkes amerikanerne.

Det er og blir en fundamental usannhet, når selv en overføring av alt vi brukte på internasjonale operasjoner fra 1995 til 2010 ikke engang hadde berget én av de fem hærbrigadene som forsvant i samme tidsrom.

Heiers «alternative årsaksforhold» til reduksjonen av Forsvarets volum etter den kalde krigen, som han ikke gjør det minste forsøk på å underbygge med tall og fakta, er derfor lite annet enn politisert historieskriving – i likhet med hans påstander om hva Forsvarsstudie 2000 sa om Russland. Der står det ifølge ham at «Russland i overskuelig fremtid ikke vil utgjøre noen trussel», som bevis på hvor feil både jeg og andre har tatt.

Dette er imidlertid fri fantasi, i FS 2000 heter det at «fremtidige konflikter i våre nærområder forutsettes å bli mer begrenset med hensyn til så vel styrkeinnsats som geografisk omfang». Det henspiller som man forstår på forskjellen mellom Russland og den gamle invasjonstrusselen fra Sovjetunionen, og har utgjort essensen av trusselvurderingen siden. Hvis denne type romslig omgang med kilder er karakteristisk for Heiers forskning, er det grunn til en viss skepsis.

Jeg har selvfølgelig heller ikke trukket Heiers lojalitet ved en fremtidig krise eller konflikt i tvil, her blander han sammen det prinsipielle og det personlige. Mitt poeng er at offiserer i tjeneste prinsipielt ikke bør ha adgang til å polemisere mot regjeringens sikkerhetspolitikk i offentligheten. Det plasserer meg neppe på «den autoritære sidelinjen» så lenge det ikke er noe mer enn en selvfølge i land med like utvilsomme demokratiske standarder som Norge.

Eric Nævdals omgang med historien i DN samme dag er ikke mye bedre enn Heiers, når han hevder at «når Sovjetunionen kollapset så kollapset politikernes betalingsvillighet for å opprettholde et forsvar og man forsøkte ivrig å skaffe seg en mye omtalt fredsdividende». Som bevis for dette peker han på at forsvarsbudsjettets andel av bnp i denne perioden ble tilnærmet halvert, hvilket han som økonom burde se er like irrelevant som det er isolert sett riktig.

Det vesentlige poeng i denne sammenheng, er at vi fra midt på 1990-tallet til midt på 2010-tallet ikke brukte fem øre mindre på forsvar enn vi hadde gjort. Forsvarsbudsjettene ble i hele denne perioden kompensert for den alminnelige lønns- og prisstigning i Forsvaret, og var derfor konstante, regnet i en fast kroneverdi, cirka 36 milliarder 2012-kroner per år.

Problemet var imidlertid at den forsvarsindeksen som ble benyttet ved beregning av lønns- og priskompensasjonen, ikke omfattet den særskilte kostnadsveksten knyttet til moderne militært materiell – hvilket er denne sakens sentrale faktum.

At vi brukte en mindre del av verdiskapingen på forsvar, skyldes den relative prioritering av forsvar opp mot andre formål, og har således intet med den interne prioritering mellom nasjonalt forsvar og internasjonale operasjoner å gjøre.

Å ta stilling til Heiers og Nævdals påstand om at nedskaleringen av Forsvaret skyldes sikkerhetspolitiske omprioriteringer, og ikke kostnadsvekst, krever i realiteten ingen annen eller høyere matematikk enn denne: Tar vi alle de ressursene som i perioden ble brukt på internasjonale operasjoner til drift og materiellinvesteringer, som vi ellers ikke ville foretatt, og sammenligner med gjenanskaffelsesverdien av alle de flyene, fartøyene og hæravdelingene som forsvant i samme periode – gitt at Forsvaret hele tiden får like mye penger – hva får vi da?

Svaret er at en slik omdisponering knapt ville dekket en brøkdel av kostnaden ved å opprettholde større deler av den gamle forsvarsstrukturen, uten at skylden for noe av det, kan legges på lavere budsjetter.

Tidligere forsvarsminister Krohn Devolds linje med hensyn til omlegging av Forsvaret både var og er jeg aldeles enig i. Men det har altså ikke det ringeste med denne saken å gjøre. Krohn Devold måtte gjerne ha prioritert annerledes, men det hadde vært uten betydning, med mindre hun også hadde fått regjeringen med på å la budsjettene vokse reelt med anslagsvis fem-seks prosent i året. Dette dreier seg med andre ord om penger, og ikke om sikkerhetspolitiske prioriteringer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.