Jacob Børresens tro på at volum alltid kan erstatte kvalitet og gi høyere forsvarsevne per krone røper sviktende innsikt i forsvarsproblemenes natur.
I sin siste replikk til undertegnede i debatten om flernasjonalt forsvarssamarbeid tar Jacob Børresen kategorisk avstand fra at det er formålsløst og uetisk å ta opp kampen mot en angriper hvis man ikke kan gjøre det på kvalitativt like fot. Som bevis på dette viser han til de afghanske Mujahedin- og Taliban-krigere suksess i forhold til kvalitativt overlegne motstandere. Av dette følger, mener han, at det norske forsvarets svar på en høyteknologisk angriper bør være et asymmetrisk forsvarskonsept der kvalitetskriteriet er volum og utholdenhet. Han opprettholder imidlertid forutsetningen om at dette forsvaret skal kunne ta kampen opp mot angriperen, i den hensikt å utløse alliert hjelp. Dermed fortier han et vesentlig forhold og overser et annet.
Mujahedins og Talibans konsept har ikke bare vært asymmetrisk i taktisk forstand – det har først og fremst vært politisk og strategisk asymmetrisk. I tråd med klassisk geriljastrategi har de unngått å ta opp noen konvensjonell militær kamp. I stedet har de operert som en tradisjonell undergrunns- og opprørsbevegelse, skjult blant sivilbefolkningen. Dermed har de lyktes med å konvertere krigen fra en militær styrkeprøve til en politisk tålmodighetsprøve som motstanderne ikke har hatt vilje til å stå i. Det er neppe en tjenlig modell å basere det norske forsvaret på, og følgelig er det heller ikke noe gyldig eksempel slik Børresen bruker det.
Nå mener jeg ikke å insinuere at det er et slikt forsvar Børresen ønsker seg, han misbruker bare eksempelet retorisk. Hans egentlige feilslutning er at det mellom disse ytterpunktene – et moderne konvensjonelt forsvar kvalitativt på linje med angriperen og en asymmetrisk opprørsbevegelse – eksisterer et slags kontinuum av mulige kvalitet/kvantitet-kombinasjoner. I dette kontinuerlige spekteret av mulige løsninger synes han å tro at litt mer volum alltid gir litt mer utholdenhet og derfor litt mer forsvarsevne. Det er en monumental feilslutning.
All vår innsikt om dette bekrefter at dersom man først skal ta opp kampen mot en konvensjonell angriper – slik Børresen altså bekrefter at han vil – kan ikke de kvalitative forskjellene være veldig store før det oppstår en «vinneren tar alt»-effekt. Det vil si, den ene parts teknologiske forsprang skal ikke bli veldig stort før andre forhold som ledelse, trening etc. blir uten betydning for utfallet – rent bortsett fra at vi ikke kan forutsette at vi alltid vil være bedre trent og ledet heller. Det er med andre ord ingen slik lineær sammenheng mellom volum og utholdenhet som Børresen legger til grunn, og følgelig brister logikken.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.