Ledende norske forskere, politikere og fagmilitære har påpekt alvoret i Russlands angrepskrig i Ukraina, og dens konsekvenser for global sikkerhet. Utstasjonerte nordmenn blir konfrontert med hvorfor Norge ikke øker satsingen på eget forsvar, eller bidrar mer til støtte for Ukraina, til tross for at vi er nabo i nord til samme aktør som utfører sin brutale aggresjon i Ukraina. Som rikt land kan vi ikke være bekjent av å overlate til resten av Europa og USA hovedkostnadene med vår sikkerhet.
Statsminister, den norske regjeringen må nå finne en bærekraftig løsning for Norges fremtid. Det er et felles ansvar, og vi, resten av Norge skal støtte deg med de vanskelige prioriteringene, men du må gå foran og lede fra front.
For å finne løsningen på Norges sikkerhetsutfordringer i dag må man forstå hovedproblemet, som er todelt. For det første er Forsvaret nedprioritert over lang tid, som følge av håpsdrevet optimisme hva angår Russlands utvikling. For det andre signaliserer norske myndigheter en urovekkende svak sikkerhets- og beredskapstenkning. Forsvaret er over mange år blitt redusert til en salderingspost i nasjonalbudsjettet, snarere enn å få tildelt adekvate ressurser for å sikre land og folk.
I den senere tid har flere fortalt om tingenes tilstand i Forsvaret. Kort nevnes Riksrevisjonens nylige rapport, og leder i Forsvarskommisjonen, Knut Storbergets utsagn.
Grunnet løpende kontinuerlig underfinansiering har Forsvaret, for å overholde budsjett, tært på lager av ammunisjon og reservedeler. Materiellprosjekter er skjøvet i tid. Noen prosjekter er skjøvet så mange ganger at hele strukturer og kampsystemer mangler vesentlige komponenter. Lagrene av ammunisjon og reservedeler er så lave, at betydelige milliardbeløp må til for å få dem opp på akseptabelt nivå. At dette ikke er blitt søkt utbedret etter Russlands angrep på Ukraina 24. februar er uforståelig.
Norsk forsvarsindustri har over tid tilkjennegjort at de stiller opp dersom myndighetene er villig til å finansiere merkostnadene ved økt produksjon. Denne muligheten har myndighetene valgt bort.
For kort tid siden var Norge ett av fire land som ikke hadde en plan for å nå Nato-kravet på 2 prosent av bnp til forsvaret. Beregninger viser at vi i 2023 når cirka 1,5 prosent. I 2022 ligger Norge an til å ha en merinntekt på energi eksport (olje, gass og elektrisitet) i størrelsesorden 1900 milliarder kroner. Trekker man fra den teknologispesifikke kostnadsveksten er likevel neste års forsvarsbudsjett nærmere en flat videreføring av årets, enn en styrking.
Hvordan kan vi så løse Norges sikkerhetspolitiske utfordring på best mulig måte?
1. Regjeringen må anerkjenne alvoret i dagens sikkerhetspolitiske situasjon og ta sitt hovedansvar – statssikkerheten – mer på alvor. Å tenke mer helhetlig og tverrsektorielt rundt stats- og samfunnssikkerhet er en absolutt nødvendighet.
2. Kampkraften i det norske Forsvaret, og robustheten i det norske samfunnet må økes. Vi må umiddelbart begynne å styrke forsvarsbudsjettet. En plan for å nå Natos 2 prosent krav er en god start. Kanskje er det nødvendig å gå for 3 prosent, som andre land allerede har bestemt. Når andre klarer det, greier sikkert vi det også hvis vi vil. Gitt forventet ledetid på forsvarsmateriell i årene fremover, er ikke nå tiden for å utsette besluttede materiellprosjekter. Det kan føre til flere års forsinkelser, da vi havner bakerst i bestillingskøen. Norsk forsvarsindustri må snarest settes i stand til å øke produksjonen for å dekke Natos og Norges behov i årene fremover.
3. Tyskland, som i dag er en nært alliert av Norge i Nato, har opprettet et dedikert forsvarsfond for å finansiere landets sikkerhet – la oss gjøre det samme i Norge.
Det er naivt å tro at Norges forsvarssituasjon ikke er kritisk fordi Russland vil trenge flere år på å bygge seg opp igjen. Som diktatur vil vår nabo sannsynligvis trenge færre år enn oss. Usikkerheten om fremtidig amerikansk kurs etter neste presidentvalg betyr også at vi har ingen tid å miste.
Vi må fortsette å støtte opp om vårt gode transatlantiske partnerskap med USA gjennom troverdig egeninnsats for å sikre vår frihet og fred.
Alle de norske motstandsfolkene samt krigsseilerne, som ofret livet for vårt demokrati fortjener at vi lever opp til mantraet siden 1945: «Aldri mer 9. april».
Nå må vi være våkne!
På vegne av styret i Redaktør Olav Dyviks og stud.philol. Oddvar Dyviks Minnefond
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.