Den 18. desember i fjor overleverte Krigsskolen eiendommen Tollbugata 10 til Forsvarsbygg for salg. Krigsskolen hadde da forvaltet dette praktfulle rokokkobygget i Oslo siden 1802. I hele 217 år. Det er en unik størrelse i fortellingen om Norge at en institusjon og et bygg har en så lang felles historie.

Etter å ha forsømt bygget over tid og med en enøyd fokusering på kampkraft, ser ikke forsvarsledelsen annen råd enn å forsøke å selge denne fredede bygningen. Med et vedlikeholdsetterslep i hundremillionersklassen og klare bruksbegrensninger blir nok det vanskelig. Det er skrevet mange debattinnlegg om hvor skandaløst dette faktisk er. Dagbladet kalte det blant annet skammelig fra lederplass. Men det er verre enn som så.

Å skille Krigsskolen fra dette huset og samtidig forsøke å selge dette nasjonalt viktige bygget, kan best karakteriseres som et kulturhistorisk fadermord. At den yngre generasjon gjør ende på den eldre, i denne sammenheng historien og den levende kulturen.

«Men dette bygget har jo knapt noen har hørt om?» sier noen. «Den Gamle Krigsskolen?». Denne skjulte historiske perlen er lite kjent for befolkningen, tross sin sentrale historiske rolle. Litt folkeopplysning: Krigsskolen er Norges eldste utdannelsesinstitusjon, etablert i 1750. Den er det første akademiske lærestedet i Norge hvor kriterier for opptak ikke var bestemt av arv eller ble diktert fra København. På denne måten manifesterer Krigsskolen sentrale norske verdier som frihet, åpenhet og meritokrati. «Den Gamle Krigsskolen» er i samme liga som Stortinget, Eidsvollsbygningen og Slottet hva gjelder symbolikk for nasjonen.

Nedprioriteringen av Forsvaret i Norge og vanskjøtselen av dette bygget over tid har likevel gjort det mulig å forsøke å selge unna dette arvesølvet uten de store folkelige protestene.

Et tenkt eksempel: Dersom Kunnskapsdepartementet hadde funnet ut at de måtte selge universitetsbygningene i Oslo sentrum; at Universitetets aula rett og slett hadde blitt for dyr å vedlikeholde. At det ga for lite utdanningseffekt. Ville det vært mulig å gjennomføre? Selvsagt ikke. Både lærd og uinnvidd hadde høyst sannsynlig sett hvor galt dette ville vært. Det ville ha berørt oss og vi ville ha sagt «nei».

«Den Gamle Krigsskolen» har huset Hæren og Krigsskolen siden før Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll, men har få forsvarere i befolkning og offentlighet. Derfor påhviler det Regjeringen et særlig ansvar til å fatte kloke helhetsvurderinger og sunn forvaltning av vår levende kulturhistorie.

Det er mulig å forstå Forsvarsdepartementets dilemma når man må veie mellom forsvarsevne og bygningsvern. Og det er like forståelig at man isolert sett må prioritere kuler og krutt. Samtidig er det ganske ubegripelig at ikke det samme departementet og politisk ledelse har løftet dette spørsmålet til behandling i regjeringskollegiet. Sektorprinsippets grelle konsekvens: Et fagdepartement må trøble med et problem, hvis fag ligger langt utenfor departementets normale virke. De kommer deretter til en løsning som for samfunnet og nasjonen er helt uforståelig.

Bygget ble faktisk forsøkt solgt i 1898, men hele prosessen ble reversert etter fire år. Man kan si vi tok til vettet den gangen. Etter at beslutningen om det nåværende salget ble kjent, har enkelte grupperinger prøvd å etablere en stiftelse for dette bygget, blant annet Oslo Byes Vel. For å bevare og finne nye bruksområder. Ære være disse gode kreftene som gjør en formidabel jobb der byråkrater og myndighetshavere svikter. Torsdag 3. september kunngjorde imidlertid Forsvarsdepartementet at dette ikke ble noe av. En teoretisk salgsgevinst på 40 millioner kroner og et byråkratisk direktiv sto i veien.

Så hva er det vi egentlig ser ut til å kvitte oss med? Jo, et bygg og en institusjon med felles, levende historie. En historie med dansketid, union, selvstendighet, okkupasjon og nåtid. Alt dette med militære kadetter og offiserer aktivt til stede. Da som nå. Et levende bygg som forteller sin historie gjennom sine daglige aktiviteter. Rett og slett et unikt stykke levende kulturhistorie der militær utdannelse har vært gitt i forskjellige former siden 1802. Så lenge det finnes en hær og en norsk militær krigsskole, vil alle andre «eiere» av dette bygget bli feil.

Det offentlige vil måtte sikre at «Den gamle Krigsskolen» lever videre i en eller annen forfatning. Likevel vil Norge miste en historisk, nasjonal grensepåle ved å be Krigsskolen marsjere ut porten. Det blir som å helle ut innholdet i en god, vellagret Bordeaux og etterpå hevde at tomflaske og etikett bærer verdien videre.

Hæren og Krigsskolen kunne med små justeringer fortsatt være knyttet til bygget i den daglige driften. Man kunne etter modell av Universitetets aula åpne for også annen aktivitet og bruk, men beholdt det norske splittflagget vaiende over inngangen.

Kanskje kulturnasjonen Norge kunne tenkt så stort at et renovert, oppusset bygg kunne leveres tilbake til den norske Hærens 400-års jubileum i 2028?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.