Regjeringens nye langtidsproposisjon (LTP) for forsvarssektoren gir et godt bilde av sentrale utviklingstrekk for norsk sikkerhetspolitikk. Situasjonen rundt Norge er betydelig forverret. I stigende grad siden forrige LTP ble lagt frem preges verden av spenninger og uforutsigbarhet. Russlands opptreden og det globale stormaktsspillet – med stadige utslag også utenfor vår stuedør – kan raskt trekke småstaten Norge inn i en alvorlig konflikt.
Selv om denne situasjonen har havnet i skyggen av koronakrisen, har ikke alvoret avtatt. Tvert imot ser vi tegn på ytterligere svekkelse av internasjonale institusjoner og økt stormaktsrivalisering. De store maktene søker å fremstille eget og andre lands krisehåndtering til sin strategiske fordel.
Hovedproblemet med LTPen er at den treffende sikkerhetspolitiske diagnosen – både forverringen av sikkerhetssituasjonen og økte krav til samordnet sikkerhet og beredskap – ikke blir fulgt opp med en adekvat kur: Et forslag til en forsvarsstruktur som tydelig svarer på utfordringene. Selv om det i sterke farger males et endret og svært krevende bilde, skal strukturen forbli den samme som vi har i dag. Eksempelvis understrekes trusselen fra langtrekkende presisjonsmissiler, men et tilpasset luftvern skal først komme på sikt.
LTPen er en videreføring av den forrige langtidsplanen fra 2016, av gode grunner. Det ligger store anskaffelser inne som binder opp ressursene langt utover en enkelt planperiode. I tillegg kommer alle etterslepene i form av vedlikehold og liknende, også dette med lang tidshorisont. Det var og er et svært lite rom for handling.
Handlingsrommet er blitt enda mindre som følge av koronakrisen og et dramatisk valutatap på flere milliarder allerede i år. Skulle Stortinget øke budsjettene mer enn det regjeringen opprinnelig foreslo i LTPen den nå får i retur fra de folkevalgte, trengs pengene i første omgang til å kompensere for dette. Det skal mye mer til før det er bryet verdt å fantasere om nye kapasiteter. Det er også grunn til å minne om at rask tilførsel av mye mer penger ikke automatisk gir mye mer forsvarsevne.
Gitt den sikkerhetspolitiske situasjonen bør det ved neste LTP-korsvei i 2024 forventes en fundamental nytenkning om Forsvaret. Det må innrettes på andre måter for å håndtere de nye, sammensatte truslene som vaker i gråsonene mellom fred, krise og krig, og det må tenkes nytt om samspillet mellom sivil og militær sektor. Norge har fremdeles et sektorisert statsapparat med opphav i en annen tid. Behovet for nytenkning er likevel kanskje størst når det gjelder konsekvensene av ny våpenteknologi, som utfordrer vår måte å tenke trusler og forsvar på.
Mye av den nye teknologien fantes ikke da Norge bestilte fregatter, korvetter, F-35, de oppgraderte stormpanservognene – eller besluttet basestrukturene som fremdeles er under bygging. Missiltrusselen sto ikke høyt på agendaen da basene for F-35 ble besluttet.
Når Stortinget sender LTPen tilbake til regjeringen, handler det mye om innretningen på den. Langtidsplanen er de facto mer en melding enn en proposisjon til Stortinget. Den har mye til felles med Stortingsmelding 22 i 1997. Det var den siste langtidsmeldingen før den store forsvarsreformen rundt årtusenskiftet da regjeringen gikk over til å fremme planene som proposisjoner til Stortinget – for å oppnå kraft i omstillingen. Det var dermed første gang på nesten 20 år når Stortinget nå i så liten grad ble invitert til å gjøre bindende vedtak. Dette ble kombinert med at tidsperspektivet ikke lenger var fire år, men ble skjøvet ut til hele åtte år, til 2028.
Det er her verdt å merke seg at den styringsmodellen for Forsvaret som introduseres i den nye LTPen, ligner på 1990-årenes modell for oppfølging av politiske vedtak og styring: Forsvarsdepartementet skal kun styre overordnet etter et tillitsbasert styringsprinsipp, og forsvarssjefen gis et større handlingsrom som både premissleverandør og gjennomfører. At også den nye LTPen er generell og overordnet følger naturlig av denne modellen.
Dette er mer på linje med hvordan det styres i andre sektorer. Samtidig er det noe annet enn den styringsformen som i forsvarssektoren ble knesatt med den integrerte strategiske ledelsen høsten 2003. Det ble da lagt stor vekt på fagbasert politikkutforming og politisk styring med departementet i førersetet. Den gang var dette nødvendig, fordi det i 1990-årene hadde vist seg vanskelig å gjennomføre politiske vedtak i forsvarssektoren – samtidig som det ikke var noe annet valg enn en storstilt forsvarsreform, ti år på overtid. Situasjonen er en annen i dag, men den fundamentale nytenkningen som bør forventes om Forsvaret fremover kan komme til å kreve prioriteringer og styringskraft som har likhetstrekk med reformen ved årtusenskiftet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.