Det er slutt på tøværet etter den kalde krigen. Etter vendepunktet med Ukraina-krisen opplever vi også i våre nærområder et stadig mer selvhevdende Russland. Klimaendringer og stormaktspolitikk tilspisser striden om Nordområdene, som nylig ble aktualisert ved Trumps bisarre utspill om å kjøpe Grønland. Her er også Kina i ferd med å bli en regional utfordring, og fortsetter å vokse frem som en global og fryktet utfordrer til USA.
For Norge er det trusler også innenfra, når den sittende amerikanske presidenten sår tvil om Natos gjensidige forpliktelser. I tillegg vil Forsvaret bli stilt på prøve av den teknologiske utviklingen og hybride trusler, noe som bidrar til å viske ut tradisjonelle skiller mellom fred, krise og krig.
I arbeidet med en ny langtidsplan for Forsvaret som skal lanseres neste år, er det denne sikkerhetspolitiske situasjonen man må ta utgangspunkt i. Da bør langtidsplanen ha en bærende idé for hvordan vi skal forsvare Norge. Fire forhold bør ligge til grunn for dette:
For det første må vi gjøre det vi kan for å styrke alliansen. Vi er en småstat som sikkerhetspolitisk er helt prisgitt Nato, hvilket i praksis betyr USA. Inneværende langtidsplan for Forsvaret er blitt kritisert for å underspille alliansedimensjonen. Det bør ikke den neste gjøre. Et troverdig forsvar må da bidra mer til den kollektive forsvarsevnen, inkludert oppbygning av infrastruktur, samt videreutvikling av forhåndslagring og vertslandsstøtte. For Norge er det gode grunner for også å se dette innenfor rammen av nordisk og europeisk forsvarssamarbeid slik at vi har flere ben å stå på.
For det andre bør toprosentmålet ligge til grunn for langtidsplanen, ikke minst i en tid hvor USA er særs opptatt av byrdefordeling og det sås tvil om gjensidige forpliktelser til støtte. Regjeringspartiene har hevdet at de holder på med en «historisk satsing» på Forsvaret. Det er ønsketenkning. Vi må nok tilbake til tidlig 1950-tall, da man brukte over fire prosent av bnp på Forsvaret, for å finne en historisk forsvarssatsing. Normen helt frem til 1990-tallet var mellom tre og fire prosent. Men press for økte forsvarsbevilgninger er en lang linje i amerikansk politikk, og noe som ikke vil forsvinne. Økte budsjetter har også en betydelig egenverdi. Det er behov for økte bevilgninger både for å tette igjen hull og gjøre strukturen kampklar, og for å bygge nytt forsvar for de neste tiårene. Det er ikke problemfritt, om vi legger erfaringene fra oppbygningen av Forsvaret i etterkrigstiden til grunn. Det er altså all grunn til årvåkenhet i gjennomføringen av slike mål.
For det tredje er det viktig at den norske egenevnen til forsvar styrkes. Denne ble svekket etter den kalde krigen, men tross bedringer de siste årene er den ikke tilstrekkelig. Norge må ha evne til selv å kunne håndtere mindre kriser og til å bidra til det kollektive forsvaret. Når vi må regne med mer gråsoner i krisespekteret fremover, er dette enda viktigere. Dette gjelder ikke minst når gråsonehendelser og politiske endringer innad i Nato-alliansen gjør garantien mer usikker.
For det fjerde bør langtidsplanen legge rammer for at forsvarssektoren kan starte omstilling til en ny tid. Fremtiden byr på gråsonehendelser, hybrid- og cyberkrig, teknologiske nyvinninger, og dermed store utfordringer. Avansert våpenteknologi blir mer tilgjengelig en tidligere, både for statlige og ikke-statlige aktører, og rammer overraskende, som sist helgs angrep på oljefelt i Saudi-Arabia. Missiler får lengre rekkevidde, og er vanskelige å forsvare seg mot.
Når det er uklare skiller mellom krise og krig, og cyberkrigføring blir vanligere, må vi unngå at angrep på datasystemer slår ut infrastruktur og lammer samfunnet eller at noen tar kontroll over våpenteknologien og slår forsvarsevnen vår sjakk matt. Da er det viktig at Forsvaret er forberedt.
Til slutt et lite hjertesukk: Når langtidsplanen for Forsvaret skal diskuteres bør, distriktspolitikken holdes utenfor. Om forsvaret i Troms og Finnmark skal styrkes, skal det ikke være av hensyn til opprettholdelse av spredt bosetning eller for å stjele stemmer fra revitaliserte distriktsromantikere i Senterpartiet – kun av hensyn til sikkerhetspolitiske vurderinger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.