I en kronikk i Dagens Næringsliv torsdag 6. august skriver Sverre Diesen at Norge er blitt et for lite land til at det har råd til å holde seg med sitt eget komplette forsvar. Hans eneste løsning er et sterkt utvidet flernasjonalt forsvarssamarbeid, der man enten deler på kostnadene til logistikk og støttefunksjoner, eller foretar en arbeidsdeling der alle kvitter seg med våpensystemer som er minst kritiske for dem selv i bytte med garantier fra samarbeidspartnerne.

Diesen har helt rett i at det ikke er mulig for et lite land å holde seg med et komplett forsvar, dersom dette forsvaret, enhet for enhet, skal kunne føre høyteknologisk strid på like fot med fienden, og ha utsikter til å vinne. Regjeringens forslag til langtidsplan for Forsvaret er en god illustrasjon. Den fant ikke rom for mer enn halvparten av budsjettrammen som skal til for å finansiere den forsvarsstrukturen forsvarssjefen mener er det minimum som er nødvendig for å kunne møte sikkerhetsutfordringene i Norges nærområder, og styrkemålene Nato har satt for Norge.

Men Diesens forslag til løsning er en ren skrivebordskonstruksjon. Det internasjonale samfunn av stater fungerer ikke slik. Ingen ansvarlig regjering har mandat til å kaste sitt folk ut i krig, om den på noen måte kan unngå det. I en krisesituasjon der krig truer vil ingen regjering risikere å legge seg åpen for angrep ved å avgi nøkkelkomponenter i sitt eget militære forsvar for å tette hullene i naboens. Derfor vil heller ingen ansvarlig regjering avgi noen garanti om dette. Selv ikke Atlanterhavspaktens artikkel 5 er noen slik garanti. Alliansepartnerne forplikter seg ikke til annet enn å «… ta slike skritt, derunder bruk av væpnet makt, som de anser for nødvendig (min uthevelse) for å gjenopprette og opprettholde det nordatlantiske områdets sikkerhet».

Krigshistorien, inkludert den kalde krigens historie, viser at i situasjoner hvor deres sentrale sikkerhetsinteresser er berørt, er stater alltid seg selv nok. Et eksempel fra Den kalde krigen kan illustrere poenget: Det forelå lenge ingen realistiske planer i Nato om å forsvare Norge nord for 60 grader nord. De kom først på plass på 1980-tallet, da den sovjetiske Nordflåten var blitt sterk nok til å true sentrale amerikanske sikkerhetsinteresser. Den truet forbindelseslinjene mellom USA og Europa, samtidig som ubåtbaserte missiler med atomvåpen hadde fått rekkevidde til å nå USA fra Barentshavet.

Her hjemme drømmer mange om et nordisk forsvarsforbund. Med en befolkning på litt over 21 millioner og et bnp på litt over 1 milliard amerikanske dollar, litt mindre enn Russlands eller Spanias, utgjør Norge, Sverige og Finland til sammen en middels stor europeisk stat, og vil derfor i fellesskap kunne etablere et sterkt militært forsvar. Problemet er bare at de tre landene i geopolitisk forstand ikke utgjør noe enhetlig og naturlig krigsteater. Finland er først og fremst nabo med Russland, Sverige er først og fremst et Østersjøland, og Norge er først og fremst en atlantisk stat.

Det har gjennom historien, fra middelalderens Kalmarunion, gjennom to verdenskriger og den kalde krigen, ført til at vi har unngått å bli trukket inn i hverandres kriger, fordi vi har kunnet det, og til at vi i fredstid har valgt forskjellige sikkerhetspolitiske løsninger. Om det, mot formodning, skulle lykkes å etablere et sterkt utvidet nordisk forsvarssamarbeid, ville det derfor høyst sannsynlig ha gått i oppløsning med det samme det ble satt under press. Det vet nordiske realpolitikere. Ingen av dem er derfor villige til å utstede den typen garantier som Sverre Diesen etterspør, hverken i dag eller i fremtiden.

Det farlige med å legge Sverre Diesens tankegang til grunn for norsk forsvarsplanlegging er at den bygger på en illusjon, som kan bli en sovepute og en unnskyldning for ikke for alvor å gå inn i de grunnleggende problemene med dagens forfeilede forsvarskonsept og gjøre noe med dem. Diesens forsvar er et forsvar som skal kunne føre krig. Det vi trenger er et forsvar som kan bidra til å unngå krig. Diesens forsvarskonsept forutsetter at det er en stiv kobling mellom avskrekking og ildkraft. Det vi trenger er et forsvar som bygger på erkjennelsen av at en beslutning tas om å gå til krig bygger på en langt bredere analyse enn bare en vurdering av det militære styrkeforholdet mellom partene, og at Forsvaret bare er en av mange piler i en regjerings sikkerhetspolitiske kogger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.