Det er slutt på tøværet etter den kalde krigen. Russland viste med anneksjonen av Krim i 2014 at landet ikke respekterer folkeretten, og her hjemme opplever Norge stadig oftere provokasjoner til sjøs og i luften. Etter 70 år med norsk medlemskap i Nato, er forsvarsalliansen altså viktigere enn på svært lenge. På tross av dette kan Nato likevel fremstå som en trussel for det norske Forsvaret.

Siden 1990-tallet har Forsvaret vært i kontinuerlig omstilling. Særlig i perioden etter årtusenskiftet – etter at regjeringen hadde slått fast at Forsvaret var en i «dyp og vedvarende strukturell krise» – jobbet Forsvaret godt med å effektivisere og modernisere en organisasjon preget av den kalde krigens behov for et stort invasjonsforsvar. Fortsatt sliter imidlertid Forsvaret med å få kostnader og struktur i balanse. Og fortsatt mangler Forsvaret den slagkraften det bør ha.

I 2015 kom den mye omtalte McKinsey-rapporten, som hevdet at Forsvaret fortsatt kunne spare store penger. I gjeldende langtidsplan slås det også fast at Forsvaret skal hente ut betydelige økonomiske gevinster gjennom ulike effektiviseringstiltak. Men poenget er ikke bare å spare penger. Poenget er et mer effektivt forsvar, hvor midler overføres fra den butte til den spisse ende. Poenget er et forsvar som ikke ligner på det man hadde mot slutten av den kalde krigen, et forsvar som var i grunnleggende ubalanse.

Det er behov for ytterligere omstillingsgrep for å få et slag- og bærekraftig forsvar. Problemet er at om man ikke holder tungen rett i munnen, så kan disse helt nødvendige prosessene forpurres av toprosentmålet til Nato. For hvilke incitamenter vil vel forsvarsgrenene ha til å kutte, om Nato og Trump tvinger regjeringen til å pøse inn vanvittige mengder med penger inn i Forsvaret?

Inn mot den kommende langtidsplanen er det nødvendig at Forsvaret gjør tre ting som er nært knyttet sammen:

For det første må Forsvaret erkjenne at selv om man skulle raskt tilføres store pengesummer som følge av Natos toprosentmål, er rammevilkårene endret permanent. Vi skal ikke tilbake til organisasjonen fra den kalde krigen, men må tilpasse Forsvaret til å møte trusler i rask endring. Kravene til omstillingsvilje og –evne blir ikke mindre.

Samtidig er det viktig at Forsvaret – og politikerne – erkjenner at samme hvor mye som pøses inn i forsvarssektoren, vil det aldri være nok. Noen følelse av overflod vil aldri komme. At det nå stilles strengere krav til hvor og hvordan pengene brukes, skal vi tross alt være fornøyd med.

For det andre må dermed Forsvaret våge å gå inn i en prinsipiell debatt om hvor skillet skal trekkes mellom militære kjernefunksjoner og støttefunksjoner. Det er imidlertid en vanskelig debatt, for den vil samtidig innebære en diskusjon om hva som kan privatiseres, og hva som ikke kan privatiseres.

Den nylig avholdte Nato-øvelsen Trident Juncture var nyttig på mange måter, ikke minst med hensyn til logistikkplanlegging og –gjennomføring. Øvelsen synliggjorde særlig mulighetene for å sette ut virksomhet og tjenester til andre aktører innenfor rammene av et moderne totalforsvarskonsept. I motsetning til totalforsvarskonseptet under den kalde krigen, er det imidlertid i betydelig grad private, kommersielle aktører som i dag leverer disse støttefunksjonene. Tanken er at private kan levere logistikktjenester bedre og billigere enn Forsvaret selv kan. Forsvaret selv kan dermed konsentrere seg ytterligere om den spisse ende. Men utviklingen har i stor foregått uten at den prinsipielle debatten har vært løftet opp. Hvor går grensene for denne utviklingen?

For det tredje må Forsvaret inn mot den nye langtidsplanen ta diskusjonen om hva slags forsvar man skal planlegge for. Et utgangspunkt om mer penger til den spisse ende gjennom effektivisering eller privatisering innebærer på ingen måte at det er klart hvordan Forsvaret skal se ut om ti eller tyve år. Dette er en altfor viktig diskusjon til å bli overlatt til Natos ønsker om «boosting» av budsjettene eller vilkårlige stortingspolitikeres markeringsbehov gjennom høye rop om fortsatt drift på Andøya, større Heimevern eller flere stridsvogner. Forsvarsgrenene må hver for seg og gjennom koordinerte planer avgjøre hva som vil være en slag- og bærekraftig struktur for det norske Forsvaret i fremtiden.

Når det gjelder disse tre utfordringene, er det viktig at Forsvarets ledelse kommer på banen. Det gjør de onsdag på Omstillingskonferansen 2019 i Oslo Militære Samfund.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Å få bygget en ny fregatt er et ganske håpløst prosjekt. DN-kommentator Sverre Strandhagen har en bedre idé
02:07
Publisert: