Norsk sikkerhet forutsetter lavspenning i nord. Men med avskrekking som militær hovedoppgave, slik regjeringen ønsker, blir imidlertid lavspenning vanskelig. Ingen taper mer på dette enn Norge. For tror vi virkelig at russerne vil la seg skremme til lydighet med amerikansk hjelp?
Mer avskrekking bidrar snarere til det motsatte: et konkurransebasert nullsum-spill utenfor Finnmarkskysten. For mer sikkerhet til én part fører automatisk til mindre sikkerhet for den andre. Dette er «jungelens lov». Strategien er godt tilpasset amerikanske og russiske styrker, som med stor rekkevidde og lang utholdenhet kan holde på i årevis. For det norske forsvaret derimot, gjør strategien bare én ting: den svekker handlingsrommet Norge selv trenger for å trygge sitt viktigste strategisk nærområde.
Denne ulempen har på systematisk vis blitt underkommunisert av norske myndigheter i år etter år. Avskrekking virker nemlig provoserende på motparten. Dermed forsvinner tilliten i et norsk-russisk grenseområde som egentlig burde vært tuftet på dialog og samarbeid. Dette er ikke det samme som å si at Norge skal vise ettergivenhet overfor naboen i øst. Tvert om. Det må aldri herske tvil om Norges vilje til å sette makt bak sine krav. Norge må også raskt ta Nato i bruk om landet settes under press. Men Forsvaret har flere oppgaver enn bare å skremme. Militære styrker skal også understøtte landets bredere utenrikspolitikk. Dermed går avskrekking hånd i hånd med tillitsskapende tiltak.
Behovet for tillitsskapende tiltak er mer presserende i dag enn under den kalde krigen. For i kjølvannet av Krimanneksjonen i 2014 har Nato og Russland begynt med sabelrasling lenger inne på hverandres enemerker. Siden 2018 har russiske styrker skutt med missiler vest og sør for Nordkapp, jammet sivil luftfart i Finnmark og forstyrret helikoptertransporten til oljeplattformer på Mørekysten. Amerikanske fly har på sin side trent kjernefysiske angrep mot russiske atombaser på Kolahalvøya. De har også seilt med deler av rakettforsvaret dypere inn i Russlands økonomiske sone, nord for Fiskerhalvøya der Kremls atomubåter holdes skjult. Dette reduserer sikkerhetsmarginene fordi kriser raskere kan oppstå og spinne ut av kontroll. Når partene heller ikke vet om trusselen består av atomvåpen eller konvensjonelle sprengladninger øker risikoen ytterligere.
Mer avskrekking er selve oppskriften på det Norge prøvde å unngå etter annen verdenskrig: en militarisering utenfor egen stuedør; en situasjon der landet kunne ende opp i konflikter som myndighetene ikke hadde interesser i. USA og Russland derimot, trenger tilgang til norske territorier, farvann og luftrom. Dette er ikke bare for å beskytte eller å angripe Norge, men også for å fremme egen sikkerhet i de strategisk viktige luft- og sjøområdene utenfor landet. Hovedproblemet med den norske strategien er imidlertid at de normbaserte spillereglene i egne nærområder forvitrer. Hva kan vi gjøre med det?
For det første kan det gjennomføres studentutvekslinger. Å få nordiske og russiske studenter ved militære universitets- og høgskoler til å møtes, er viktig. Særlig på konferanser, seminarer og workshoper der det gis kunnskap om hvordan motparten opplever den andre partens operasjoner, doktriner og strategier. Dette kan gi fremtidige ledere og mellomledere i hele regionen viktig kunnskap, spesielt om kriser inntreffer og raske beslutninger må tas på tynne grunnlag.
For det andre kan Forsvarets kommunikasjon med russiske kolleger styrkes. I tillegg til kanalen mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Nordflåtens hovedkvarter i Severomorsk kan det lages nye kanaler mellom Generalstaben i Moskva og Forsvarsstaben i Oslo. I kriser vil slike kanaler dempe spenningen fordi misforståelser raskere kan avklares.
For det tredje kan det også lages lavspenningssoner i Barentshavet, for eksempel mellom Svalbard og Hammerfest. Belter med for eksempel 100 nautiske mils bredde kan gi permanente eller sesongbaserte begrensninger på militært nærvær med så vel fly som fartøyer fra øst og vest. Tiltaket bygger på samme regler som for sivil skipsfart i den engelske kanal og i Kattegat: separasjonsregler som forhindrer sammenstøt, ulykker og uforsvarlig manøvrering.
Dagens situasjon tilsier nytenkning, spesielt i måten Forsvaret løser sine oppdrag på. Tiltak som reduserer frykt og mistenksomhet befinner seg i kjernen av norske sikkerhetspolitikk: normer som gjør trusler eller bruk av makt illegitimt for å løse tvister. Tillit skapes først og fremst gjennom stabile forventninger til hverandres militære adferd. Da blir det vanskelig å stå last og brast ved en avskrekkingsstrategi som utelukkende setter «hardt mot hardt» med amerikanske styrker. Vi trenger USA, og vi trenger avskrekking. Men evnen til å skremme må ikke overskygge de felles interessene vi har med naboen i øst innen havrett og forvaltning av olje fisk og gass. Norge vil aldri få sikkerhet om ikke Russland opplever det samme. Tillit må derfor bygges, også i forsvarssektoren.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.