Det er ikke mye undring å spore i Sverre Diesens oppfatning av hva som er rett og galt i norsk forsvarsdebatt (Innlegg i DN 26. februar). Noe annet kan kanskje ikke forventes. Han var tross alt en av arkitektene bak «et mindre men bedre forsvar» på 2000-tallet. Diesens argument er nesten som en lineær naturlov: en helt spesiell kostnadsvekst på anskaffelse og drift av militært utstyr som gjør Forsvaret mindre. Alternative årsaksforhold som utfordrer, nyanserer eller utfyller den forsvarsøkonomiske jernloven blir «en total feilslutning».
Å sette den matematiske logikken inn i en politisk kontekst, og ansvarliggjøre beslutningstagere, blir dermed feil. Sånt sett er Diesen en nyttig talsmann for styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet, som siden årtusenskiftet har hatt ett hovedmål: å lime Norge tettest mulig opp til USA. For uten USA, intet Nato. Og uten Nato, intet oppheng i et bredere transatlantiske sikkerhetsfellesskap. Spørsmålet er om kostnadsveksten forklarer alt? Poengene er gode, men er de dekkende? Forklarer de den hele og fulle sannheten? Skal vi forstå hvorfor Norge mistet fotfestet i forholdet mellom USA og Russland, må vi også vurdere den politiske konteksten som kostnadsutviklingen utvikles innenfor. For eksempel konsekvensene av beslutninger tatt på Stortinget, i Forsvarsdepartementet, og i Washington, D.C. rundt årtusenskiftet.
Stortingets ønske om «et mindre men bedre» innsatsforsvar var nemlig uforenlig med de lange krigene Norge ble involvert i på 2000-tallet. I 2010 sa for eksempel Ine Eriksen Søreide i utenriks- og forsvarskomiteen at hun var bekymret for høy og vedvarende slitasje på Forsvarets materiell, personell og kompetanse. Hun fikk støtte fra Hærsjefen, som sa at enten måtte det ansettes flere folk eller så måtte ambisjonene ute reduseres. Valgene i Forsvarsdepartementet må heller ikke glemmes. Allerede i 2002 ble det fastslått at styrker som bare kunne brukes hjemme skulle nedprioriteres. Forsvaret skulle satse på å dekke Natos behov. Alliansetilpassing var fremste rettesnor, og nisjekapasiteter som Nato etterspurte og som Norge hadde gode forutsetninger for å bidra med, skulle prioriteres. Amerikanske forventninger er også verdt å nevne. For om Norge ikke bidro med risiko- og byrdefordeling i utlandet ville Nato bli irrelevant. En alliansetilpassing der norske styrker kunne utfylle snarere enn duplisere andre Nato-land, var viktig for USA.
Dette er forhold som ikke nødvendigvis utfordrer, men som utfyller Diesens kostnadsvekst. Og dette var uproblematisk på starten av 2000-tallet. For da trodde mange at Russland ville vende tilbake til sin fetter i vest. Diesens Forsvarsstudie 2000 hevdet sågar at Russland «i overskuelig fremtid» ikke ville utgjøre noen trussel. Men da Krim-anneksjonen inntraff og territorielle styrker igjen kom på moten i 2014, var det for sent. Det norske innsatsforsvaret var langt på vei nedslitt og «alliansetilpasset». Som forsvarsminister mente Søreide Eriksen fortsatt at Forsvaret hadde «sluppet seg litt for langt ned». Forsvarssjefen fulgte opp og fortalte at landets forsvar lå nede med «brukket rygg». Dette skyldes ikke bare kostnadsvekst på militært materiell. Dette skyldtes også politiske og militærfaglige valg som i etterpåklokskapens lys kanskje kunne vært annerledes, og som vi kan trekke lærdommer fra.
Det norske forsvaret utsettes nemlig for et vedvarende og systematisk overforbruk som over tid ikke er bærekraftig. Samtidighetsproblematikken hjemme og ute gjør at selv små avvik fra en fredelig normaltilstand i nord umiddelbart fratar myndighetene et selvstendig handlingsrom i møte med Russland. Selv evnen til å vise synlighet og tilstedeværelse i egne nærområder, for å ha kontroll med russiske operasjoner, må i dag outsources til USA. Det kan nok skyldes en generell kostnadsvekst på militært materiell. Men det kan også skyldes frykten for å bli forlatt langs Russlands yttergrense, frykten for å bli oppfattet som gratispassasjer i Natos utenlandsoperasjoner, og ønsket om å bli oppfattet som «en god alliert» i USA.
At Diesen trekker offiserenes lojalitet i tvil når slike forskningsfunn formidles er oppsiktsvekkende. Diesen plasserer seg dermed på den autoritære sidelinjen i norsk samfunnsdebatt, i miljøer der konformitet, gruppetenkning og selvsensur trives best. Men hvor fri og uavhengig forskning let knebles, selv på fagfelt der politikk og militærmakt går hånd i hånd. Ikke ulikt verdigrunnlaget til vår store nabo i øst med andre ord.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.