Europeisk fotball har gradvis solgt sjela si til pengefolk, blant annet til søkkrike udemokratiske oljenasjoner uten respekt for grunnleggende menneskerettigheter.
Oljenasjonen Qatar har for eksempel kjøpt rettighetene til neste års fotball VM, mens sjeik Mansour i De forente arabiske emirater har investert tungt i engelske Manchester City for å gjøre klubben best i verden.
Kjøpene har neppe vært motivert av kjærlighet til sporten eller et ønske om økonomisk avkastning. I stedet har aktørene investert tungt i «sportsvasking». Ved å tre inn som eiere i sportsinstitusjoner med gode omdømmer, gambler de på at noe av denne positiviteten skal bli overført til egne hjemlige regimer.
Men det er ikke bare velstående arabere som kleber seg til fotballklubber i Europa. Det gjør også nyrike russiske oligarker – for eksempel i Chelsea – og amerikanske spekulanter – for eksempel i Manchester United, Liverpool og Arsenal.
Selv om pengene stinker, har få kjent lukten. Enorme beløp er tatt imot med åpne armer. Europeisk fotball har villig spilt rollen som nyttig idiot for suspekte eiere. Hvorfor har den det?
Én årsak kan være at europeisk fotball de siste tiårene egentlig har handlet mer om å finansiere kostbare spillerstaller enn om sport. Klubbene som har vært i stand til å kjøpe de dyreste spillerne og betale de høyeste lønningene, har vunnet flest kamper.
I så måte har de nye eierne fungert som nyttige idioter for fansen. Eierne har finansiert løpende klubbdrift, også underskudd.
En klubb som baserer driften sin på egne penger, som i normal business, vil raskt bli fraløpt av mer pengesterke konkurrenter. De fleste har derfor vært med på kjøret.
Spillere, spesielt «superstats», og trenere har stått igjen som de store økonomiske vinnerne. Lønnskostnadene i europeiske toppklubber har eksplodert de siste ti årene. Det har også inntektene, men kostnadsveksten har vært enda større for de fleste klubbene.
Gruppen som nylig forsøkte å etablere en lukket superliga for 15–20 av de beste klubbene i Europa, begrunner dette med inntektssvikt på grunn av koronapandemien. Men denne svikten er moderat og midlertidig. Dessuten er den langt mindre for superklubbene enn for de 600 andre profesjonelle klubbene lenger ned i hierarkiet.
Hvorfor bruker da eierne av superklubbene en midlertidig inntektssvikt som begrunnelse for å opprette en helt ny liga?
Dette kan være et vikarierende motiv som blir brukt som en brekkstang for å kunne endre ligastrukturen og dermed inntektsfordelingen mellom klubbene. Den faktiske drivkraften kan være et ønske om endelig å løse lønnsomhetsproblemet i europeisk fotball, men bare for de få inkluderte toppklubbene.
Resten, røkla, må klare seg selv som før.
I en lukket liga kan ikke de privilegerte klubbene rykke ned. De er dermed garantert enorme penger uten å måtte utsette seg for en reell og kostbar konkurranse. Disse vil da kunne bli like lønnsomme som tilsvarende klubber i de lukkede amerikanske ligaene. Eierne vil i så fall få vesentlig mer ut av pengene sine enn et godt omdømme.
Men fansen gjør altså for tida opprør mot kapitalkreftene i europeisk fotball. De vil ta fotballen. Vinterens opprør, der Tromsø IL tok et beundringsverdig lederskap, rettet seg først mot farlige og slavelignende forhold til arbeiderne som bygger anleggene til Qatar VM. Midt opp i dette dukket så forslaget opp om å etablere en privilegiebasert superliga for klubbene til de rikeste eierne.
Jeg vil foreslå at fotballfolket benytter denne krisen til å gjøre grunnleggende strukturelle endringer slik at supporterne igjen får kontrollen med fotballen de elsker.
For det første foreslår jeg å innføre den tyske 50+1 eierskapsregelen også i de øvrige europeiske ligaene: Klubben må selv eie minst 51 prosent av aksjene sine for å kunne begrense innflytelsen til eksterne investorer. Den tyske regelen vil sikre supporterne, som er klubbens sosiale eiere, flertall i klubbenes styrende organer. Ideer av typen superliga vil da kunne bli kvelt helt i starten.
Den tyske regelen vil sikre supporterne, som er klubbens sosiale eiere, flertall i klubbenes styrende organer
For det andre foreslår jeg at lønnsnivået i toppligaene i de fem store fotballandene England, Tyskland, Frankrike, Italia og Spania blir halvert. Superstjernene i disse ligaene vil fortsatt ha til smør på brødet. Kostnadsbesparelsen vil føre til store overskudd uten at fotballproduktet blir svekket. En betydelig andel av disse pengene bør risles nedover i hierarkiet til klubber som har slitt økonomisk over svært langt tid.
For det tredje foreslår jeg at det blir innført et nytt uavhengig kontrollorgan som påser at klubbene må drive for egne midler, altså virkelig følge break-even regelen i det finansielle oppfølgingssystemet til Uefa (European Football Association). Klubbene vil da gjøre seg uavhengige av penger fra eiere med behov for sportsvasking. Det er avgjørende at et slikt kontrollorgan er uavhengig av klubber og forbund, ikke som i dag, der bukken passer havresekken.
Du kan gjerne si at forslagene er urealistiske. Kanskje det, men det er jo nettopp det som er poenget med en revolusjon: å drive gjennom grunnleggende endringer i maktforholdene i et samfunn eller en næring.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.