Hylekoret mot reguleringer av boliglån overdøver det faktum at Finanstilsynet har gjort norsk banknæring en stor tjeneste. Frem til innstramningene på boliglån kom i 2010, var viljen til å gi kunder lån opp til pipa overdrevent høy i mange banker.

Endre Jo Reite
Endre Jo Reite

Enkelte kunder fikk også låne omkostningene, og sa en bank nei, gikk de bare til neste bank.

Finanstilsynet har hjulpet bankene med å gjøre egenkapital nødvendig og vanlig. Folk flest kjenner og aksepterer en nær absolutt grense ved 85 prosent belåning, og andelen kunder som låner til pipa har falt. Det er helt usannsynlig å tro at dette er en innstramning vi i bankene hadde klart selv.

Dessverre har reguleringene ikke vært til hjelp for andre enn bankene. Gjeldsveksten har fortsatt i samme takt som før boliglånsreguleringene kom, og i norske storbyer har husholdningene med bankenes hjelp klart mesterstykket å låne opp i takt med boligprisveksten.

Samtidig som bankene har fått bedre sikkerhet har altså husholdningene endt opp med økt gjeldsgrad og en mer utrygg betjeningsevne enn noen gang. Tre av ti husholdninger sitter på usikret kreditt, og rentene fra denne typen lån utgjør nå 13 prosent av husholdningenes samlede rentekostnader.

Finanstilsynet har derfor, i likhet med sist, helt rett i diagnosen. Dog kan det stilles spørsmål ved om tilsynet feiler i valg av virkemiddel.

Det rette tiltaket er ikke å brått fjerne all fleksibilitet for den store gruppen husholdninger som allerede har fått en gjeld høyere enn 4,5 ganger inntekt, men derimot å stille strengere krav til avdrag. Nedbetalingstiden på lån til husholdninger med høy gjeldsbelastning bør kortes ned slik at de kan låne, men må betale ned raskere inntil de er på fornuftige gjeldsnivåer.

Det er et paradoks at den gjennomsnittlige nedbetalingstiden på nye lån har økt i en periode hvor rentene har falt, og et krav om økte avdrag for dem med utsatt økonomi hindrer et lite fåtall av boliglånskundene. I gjennomsnitt har de med lån som rammes av den nye grensen nemlig bedre betjeningsevne enn andre lånekunder.

Boliglånsreguleringen i 2010 kom i grevens tid, men dessverre ble det ikke samtidig innført regler for forbrukslån. Innstramningene på boliglån ga et Klondyke for forbrukslånsbanker som visste å utnytte at de kunne snu seg mot «ledige» boligverdier dersom kundene fikk mer lån enn de kunne betale.

Den bølgen av inkassosaker og utleggspant vi ser nå, vil bare tilta når forbrukslånsbankene skal sikre seg at det er kundene og ikke bankene som betaler prisen for denne strategien.

Vi må for all del unngå å komme i en situasjon hvor det er mulig å få forbrukslån inntil fem ganger inntekt, mens boliglånstaket er på fire og en halv ganger inntekt. Da lokker vi en ny generasjon nordmenn inn i en forbrukslånsfelle. Neste innstramning må derfor skje samtidig for alle lånetyper.

Finansbransjen har vist at den trenger tydelig, streng og samtidig regulering. Dessverre har forslag til innstramninger på både boliglån og forbrukslån ofte blitt møtt med taushet og avvisning fra både politikere og samfunnsdebattanter. Det er lett å avvise endringer før krisen er et faktum, men likevel viser historien at reguleringene normalt har kommet for sent.

Forbrukslånsmarkedet skulle blitt regulert samtidig med boliglån i 2010, gjeldstaket skulle blitt innført i 2016, og gjeldsregisteret skulle vært operativt for nesten seks år siden – da ville også husholdningene levd like bekymringsløst som bankene.

Finanstilsynet fortjener ros, ikke ris, for boliglånsreguleringen sin.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.