DN har hatt en føljetong om bonusutbetalinger i Norwegian. Jeg skal ikke drøfte Norwegian spesielt, da jeg er ikke på innsiden hva angår fakta, men jeg har hatt et langt liv i næringslivet der jeg er blitt trukket inn som leder rett før selskapet ikke kan betale kreditorene.

Klientene har ofte hengt over konkursstupets kant, og prosessen kan til tider ha vært nervepirrende for både ansatte og kreditorer.

En restruktureringsprosess er meget intens, og tid er avgjørende. Dersom din finansdirektør slutter, har du ikke tid og anledning til å rekruttere en ny person av tilstrekkelig kaliber, vente ut vedkommendes oppsigelsestid og deretter la den nye få tid til å sette seg inn i problemstillingen. Han eller hun er kritisk for prosessen og for at man skal lykkes.

Aage Figenschou
Aage Figenschou (Foto: Gorm K. Gaare)

Da inngår du av og til avtaler om en engangsbetaling dersom han eller hun ikke slutter i jobben inntil et visst tidspunkt, i senere tid kalt bonus.

Av og til avtales det også en suksessbonus (altså når selskapet blir rekonstruert uten konkurs), som ofte blir avtalt ved begynnelsen av prosessen. Utbetalingen kommer da etter at prosessen er over.

Det er av stor betydning å forstå forskjellen på når en avtale blir inngått og når den oppfylles.

Dersom engangsbetalingen for ikke å si opp ble avtalt en gang i 2020, er det ikke kritikkverdig å oppfylle sine forpliktelser i 2021. Det kritikkverdige er å ikke gjøre det.

Der styret ofte feiler, er å ikke ha en gjennomtenkt kommunikasjonsstrategi. Dersom styret offentliggjør på avtaletidspunktet en avtale om at noen senere skal få en bonus for ikke å slutte, eller få en suksessbonus når oppgaven er løst, vil alle forstå logikken. Det man kan være uenig om, er størrelsen på bonusen, om den heller skulle vært i form av aksjer eller opsjoner i det restrukturerte selskapet og slike ting. Da kan diskusjonen skje ved inngåelsen. Kanskje kan pakken justeres om det er et stort ønske fra offentligheten.

Holdes avtalen skjult, kan en slik gammel avtale fremstå som en «idé» styret fikk ganske nylig og slik fremstå som meningsløs. Da har styret skutt seg selv i foten.

Les også dette innlegget fra Aage Figenschou: Bankene må opptre varsomt dnPlus

Jeg var i sin tid brakt inn som styreformann i et rederi i problemer, men som i en årrekke levde videre på kanten av stupet. De ansatte visste aldri når jobben var borte. En ung finansdirektør var betalt meget godt og hadde fått en bonus, som ble rapportert.

En ung finansdirektør var betalt meget godt og hadde fått en bonus, som ble rapportert

Finansavisen ringte opp for å høre om hvordan man kunne holde på slik i et selskap som ikke kunne betale sine kreditorer. Jeg måtte da forklare: «Vi er i en situasjon der de ansatte ikke vet om de har en jobb neste måned. Videre må mange av dem gjøre dobbel jobb. Først skal driften gå som normalt, så må man tilfredsstille kreditorenes krav om ekstra informasjon, analyse av ulike modeller for restrukturering osv. Vi har flinke folk og andre kan tenke seg å slå kloen i akkurat de vi ikke har råd til å miste. Da er det naturlig å betale ekstra for den store risikoen og arbeidsbyrden. Vi må derfor betale opp og gi bonus for å ha vårt kontor bemannet.»

Dette aksepterte journalisten og det ble ingen saftig sak

Når saken først eksploderer, er det i hvert fall viktig at styret ikke gjemmer seg eller pakker inn den virkelige grunnen til at man gjorde som man gjorde. Det som er avtalt, må forklares likefrem på en enkel og logisk måte. Men når sant skal sies: Å komme med fakta når ulveflokken lukter blod er ofte nytteløst. Flokken er ganske ikke interessert i fakta, men i en god story.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.