På pressekonferansen om regjeringens endelige forslag til grunnrenteskatt, ble statsminister Jonas Gahr Støre spurt om faren for at skatten blir avviklet allerede i neste stortingsperiode. Støres ett minutt lange svar inneholdt ordet «næringsvennlig» gjentatt intet mindre enn fem ganger.
En skulle tro de la frem forslag om redusert selskapsskatt, ikke en økning fra 22 til 57 prosent.
Muligvis ligger vennligheten i at regjeringen har redusert satsen for ekstraskatten fra 40 til 35 prosent, etter høringsrunden der de ikke under noen omstendigheter har hatt tid til å gjennomgå alle høringsuttalelsene?
I så fall får vi takke og bukke.
Politikk er et pussig skuespill. Vi veier kandidatene opp mot hverandre og anser enkelte som troverdige og andre ikke. Vi værer usikkerhet hos den ene kandidaten og får umiddelbart avsmak, og tillater oss å bli sjarmert av den andre kandidatens projiserte trygghet og godslige latter. Det hele er utpreget følelsesstyrt. Samtidig vet vi alle at politisk kommunikasjon er gjennomsyret av uredelighet.
Pressekonferansen med Støre og Vedum var intet unntak. Flosklene om velferdsstaten kom tett, det samme gjorde irrelevante sammenligninger med vannkraft og olje. Grunnrenteskatten er næringsvennlig og investeringsnøytral, fikk vi høre. Oppdretterne får fradrag for investeringer.
At fradrag kun gjelder investeringer i sjø, ble ikke nevnt med et ord, ei heller av de tilstedeværende journalistene. Men norske oppdrettsselskaper gjør altså hoveddelen av sine investeringer på land, i form av settefiskanlegg, slakterier, videreforedlingsanlegg og i flere tilfeller også boligbygging for å huse egne arbeidsfolk.
Det var denne typen investeringer som ble parkert på dagen da grunnrenteskatten først ble lansert i fjor høst.
Lokal leverandørindustri har altså fått føle regjeringens næringsvennlighet på kroppen helt siden september. Reduksjonen fra 40 til 35 prosent grunnrenteskatt gjør ikke deres situasjon noe enklere.
Graden av uærlighet, skjønnmaling og kalkulerte skremmebilder i den politiske kommunikasjonen har nådd et parodisk nivå, sannsynligvis fordi det viser seg å faktisk virke. For mange av oss er villige til å la oss forlede av fiffige slagord så lenge de bekrefter en følelse vi allerede har, eller et verdensbilde de rundt oss har gjort til en del av sin egen identitet.
Vi har ikke nødvendigvis tid til å gå nærmere inn i hva alle politiske vedtak faktisk fører til, før politikken plutselig får håndgripelige konsekvenser i form av jobber som forsvinner, investeringer som skrinlegges og lokaleide familieselskaper som selges til utenlandske giganter.
Som Ap- eller Sp-velger befinner man seg da plutselig i fakkeltog mot grunnrenteskatt på havbruk, fordi avstanden mellom politikernes ord og den faktiske realiteten i deres eget lokalsamfunn ble for stor til å overse.
I slike øyeblikk blir det tydelig at politikk slett ikke er det Støre eller Vedum sier i en tale. Politikk er noe som i all hovedsak foregår bak lukkede dører. Det er en forhandlingssak.
Vi får neppe svaret på hva som egentlig skjedde i månedene før Støre og Vedum holdt sin famøse første pressekonferanse om innføring av grunnrenteskatt på fiskeoppdrett, ikke før dagens regjeringsmedlemmer har nådd alderen der de begynner å skrive sine politiske memoarer. Det vi imidlertid kan være sikre på, er at det var en forhandlingssak. På bakrommet gir man og tar, og Sp var utvilsomt pådriveren for fjorårets vanvittige landbruksoppgjør på 10,9 milliarder kroner noen få måneder før grunnrenteskatten ble presentert.
Var dette motytelsen?
Meget mulig, men vi kan ikke forvente den typen ærlighet. I stedet ble grunnrenteskatten forsvart med nøye kuraterte «talking points» om krigen i Ukraina og rikinger som kan «bidra litt mer».
Nå spørs det om det norske folk har nådd en grense for hvor mye vi er villige til å kjøpe billig retorikk om grådige rikinger. Meningsmålingene tyder i hvert fall på det, og både Ap og Sp har derfor midlertidig sluttet å snakke om rikinger. Nå bare gjentar de ordet næringsvennlig og håper det får forslaget gjennom Stortinget.
Samtidig, i Sp-land, nærmer det seg landbruksoppgjør. Landbruksminister Sandra Borch er ute i VG og forbereder bøndene på at årets oppgjør trolig ikke blir på over ti milliarder kroner denne gangen. Sjelden har det blitt mer tydelig at Sp i bunn og grunn er et ensaksparti, men det er selvsagt ikke norsk landbruk som skal finansieres ved hjelp av grunnrenteskatt på havbruk.
Ifølge Støre og Vedum trenger staten pengene til skole og eldreomsorg. Det høres tross alt litt bedre ut.
Og importvernet, som er det viktigste hinderet for en levedyktig videreforedlingsindustri for fisk, lover landbruksminister Borch i samme artikkel at hun ikke vil justere en tomme.
Det ville vært direkte næringsfiendtlig.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.