Regjeringen har foreslått at havbruk til havs ikke skal omfattes av den progressive selskapsskatten som gjelder kystnær oppdrett.
I denne omgang.
Finansministeren later som om hensikten med den særlig høye selskapsskatten for havbruksnæringen skal være at staten skal delta som medinvestor og dermed øke investeringskapasiteten.
All skatt fungerer egentlig etter et lignende prinsipp. Vi har ordninger som friinntekt og ulike avskrivningssatser for å tilpasse det, der vi ikke har kontantstrømskatt. Bedriften skal få fradrag for kostnadene og avgi en tilnærmet like stor andel av inntektene investeringen skaper.
Men hvis det var hele resonnementet, hadde det vært mer investeringsfremmende jo høyere skatten var. Med en skatteprosent på nitti ville jo staten ha tatt nitti prosent av investeringsrisikoen, og en investering som var lønnsom før skatt ville fortsatt vært lønnsom etter skatt.
Det er megetsigende at det likevel er et bunnfradrag i skatten. Hvorfor skulle ikke små oppdrettere få samme «investeringshjelp» som de store?
Man skjønner det ikke er så enkelt.
Hensikten med den progressive selskapskatten i havbruk var ikke å fremme investeringer, men å beslaglegge formue etter at risikoen i næringen var tatt ned. Det regjeringen nå gjør, er å reservere den muligheten også for havbruk til havs. Private får lave fradrag når risikoen må tas. Men når næringen modnes, og overskuddene eventuelt kommer, kan man fleske til med en høyere skattesats igjen.
Problemet nå er at næringen vet at det er slik. Staten bygget havbruksbeskatningen på en SSB-vurdering der all egenkapitalavkastning over fire prosent per år var grunnrenteprofitt.
Ingen vil ta egenkapitalrisiko på investeringer i en ny, uprøvd næring med et avkastningsmål på fire prosent. I hvert fall ikke når Norges Banks styringsrente er 4,25 prosent.
Dermed må alle investeringer i havbruk til havs gjøres med en forventet avkastning man vet denne regjeringen mener bør gi progressiv selskapsskatt. Men ikke før investeringene er gjort, risikoen er tatt ned, næringen er utviklet, og det er skapt formue man kan beslaglegge.
Jeg arbeider med flere prosjekter i havbruksnæringen, og dette er det vi må fortelle dem som skal finansiere dem.
Laksen som skal i merdene er den samme, enten merden ligger ved kysten eller lenger ut i havet. Næringen har et potensial for bærekraftig vekst, langsiktig lønnsomhet og norskbasert industriell virksomhet som kanskje ingen andre norske næringer har.
I andre fremtidsrettede næringer, med usikkert potensial, snakker staten om risikodeling. Men i Norges viktigste distriktsnæring skal staten skjerme sin egen risiko og først sende faktura når andre har gjort jobben.
Heldigvis har Stortinget ennå tid til å rette opp regjeringens feil.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.