«Rekkeviddeangst» nådde for noen år siden nesten opp som årets nyord i Språkrådets kåring. Det refererer til elbileieres hyppige frykt for at batteriet skal gå tomt før man kommer til en ladestasjon.

Forsvaret har svært få elektriske kjøretøyer, men lider likevel i stillhet av en litt annerledes form for rekkeviddeangst: frykten for at mange av våpensystemene deres har en vesentlig kortere rekkevidde enn den potensielle motstanderen. I en krig vil det bety at motstanderen kan treffe oss uten at våre soldater kan skyte tilbake. Da taper vi raskt striden.

Selv om norske myndigheter stadig gjentar at Russland i dag ikke utgjør «en militær trussel mot Norge», er landet likevel i praksis den dimensjonerende faktoren i norsk forsvarsplanlegging. Dermed blir det svært relevant å sammenligne norske og russiske militære kapasiteter. Gitt at Norge bruker nesten fem ganger så mye penger per soldat som Russland, er det naturlig å vente at treningsnivået og utrustningen som norske soldater besitter er vesentlig bedre. Det er den på noen områder, men langt ifra på alle.

En av de største manglene er artilleri, altså våpentyper som avfyrer prosjektiler mot fiendene over store avstander. I konvensjonelle kriger står artilleriet for mellom 50 og 80 prosent av tapspåføringen. Norge har nettopp bruk 3,2 milliarder kroner på å kjøpe inn et nytt selvdrevet artillerisystem og ny ammunisjon som har en rekkevidde på over 40 kilometer. Dette er et stort steg fremover, men det er likevel i beste fall bare nok til å matche rekkevidden til tilsvarende russiske systemer. Russisk rakettartilleri har en rekkevidde på inntil 90 kilometer.

Norge har i dag kun rakettartilleri stående på lager, og det blir ikke øvet med, blant annet fordi vi ikke har ammunisjon. Ammunisjonen som ble anskaffet på 1990-tallet var av en type som brøt med klasevåpenkonvensjonen. Norge undertegnet konvensjonen i 2008 og destruerte sin siste beholdning av klaseammunisjon i 2010. Russland har ikke undertegnet konvensjonen og bruker fortsatt klasevåpen. Dette er en billig og effektiv ammunisjonstype, men fører til stor lidelse for sivilbefolkningen i konfliktområder.

De russiske våpensystemene har ikke bare lengre rekkevidde enn norske systemer, men de har også langt flere av dem. En russisk brigade har tre ganger så mye artilleri som Brigade Nord, Norges eneste gjenværende brigade. Russiske landstyrker har dermed både lengre rekkevidde og mye mer ildkraft en tilsvarende norske avdelinger. I en konvensjonell strid vil ildkraft være en avgjørende faktor.

Hvordan kan det ha seg at norske landstyrker er utklasset i både rekkevidde og ildkraft selv om vi bruker fem ganger så mye penger per soldat? Noe av forklaringen ligger i at vestlige land de siste 20 årene har fokusert på konflikter mot dårlig trente og bevæpnende opprørere i Midtøsten og Sentral-Asia, såkalt «asymmetriske kriger». Der har ildkraft og rekkevidde vært langt mindre viktig enn presisjon; det var avgjørende å ikke påføre sivile tap. Samtidig har vi vært fullstendig overlegne i luften. Dermed kunne vestlige bakkestyrker få støtte fra kampfly når de var i strid.

Mens Vesten har kjempet mot opprørere, hvor vekten har vært på å unngå egne og sivile tap, har Russland bevisst utviklet kapasiteter som nøytraliserer våre fordeler i luften og på sjøen. Russland har i dag verdensledende luftvernsystemer med svært lang rekkevidde. Det vil gjøre at våre bakkestyrker i begrenset grad vil kunne dra nytte av flystøtte. Russland – og Kina – besitter også store mengder langtrekkende missiler beregnet for bruk mot sjømål. De vanligste av disse har nesten dobbel så lang rekkevidde som sjømålsmissilene som norske fregatter og kystkorvetter er bevæpnet med. Dermed vil Sjøforsvaret kun i begrenset grad kunne støtte Hæren og Heimevernet på land. Om landforsvaret vil ha ildstøtte, må det med andre ord sørge for den selv.

Også våre allierte i Nato er opptatt av rekkeviddegapet som er oppstått mellom russiske og vestlige landstyrker. Samtidig er norsk forsvarsindustri verdensledende hva angår langtrekkende artilleriammunisjon og missiler. Både sikkerhetspolitiske, militærstrategiske og industripolitiske hensyn taler dermed for å gjøre noe med Forsvarets «rekkeviddeangst». Å gi et godt svar på hvordan Forsvaret skal lukke rekkeviddegapet bør derfor være en sentral del av den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren som regjeringen skal presentere for Stortinget til våren.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.