I vårt innlegg i DN 13. april pekte vi på to faglige svakheter ved argumentasjonen i Linda Nøstbakken (SSB) og Ragnar Torvik (NTNU) sin kronikk om en færøyskatt i havbruk. Den første, som går på at forskerne ser bort fra produksjonsreguleringer i sine analyser, er også påpekt av Jon Gunnar Pedersen i DN 27. mars. Det er også åpenbart at forskerne ser bort fra kostnadene samfunnet har ved lus når de trekker sine konklusjoner. Vi finner dette overraskende.
Vårt andre anliggende er at næringen gjennom mer enn 50 år har gjennomført store investeringer som har gitt produktivitetsvekst og utviklet et stort internasjonalt marked for oppdrettslaks. Dermed er næringen selv kanskje den viktigste bidragsyter til dagens verdiskaping. At en skatt på avkastningen av historiske investeringer vil redusere investeringsincentivene, har ikke Nøstbakken og Torvik kommentert.
Imidlertid er det slik at de to skribentene heller forsøker å avlede oppmerksomheten med et villedende eksempel med en oppdretter som investerer i tiltak som kan øke sin produktivitet. Gitt produksjonsbegrensningen av det nåværende systemet med regulering av maksimal biomasse, vil imidlertid slike investeringer ikke nødvendigvis gi økt produksjon.
Fra 2012 til 2021 har «andre driftskostnader» i oppdrett ifølge Fiskeridirektoratet økt fra 3,26 kr/kg til 10,31 kr/kg. Dette er i stor grad kostnader til å redusere lus- og miljøproblemer. Oppdretterne har derfor svært sterke incentiv til å gjennomføre tiltak som kan redusere disse kostnadene, noe som også vil føre til lavere bruk av innsatsfaktorer for samme produksjonsnivå.
Siden oppdretterne produserer like mye som før tiltaket, og dermed ikke betaler noe mer skatt med en modell à la færøyskatten, vil hele overskuddet ved slike tiltak tilfalle selskapet. Incentivene til å forbedre produktivitet og miljøinnsats blir betydelig sterkere enn med en overskuddsskatt.
Produksjonsavgifter kan ha skadelig effekter for selskaper og samfunnet ved høye nivåer. Det er likevel oppsiktsvekkende at Nøstbakken og Torvik sammenligner færøyskatten med en ideell skattemodell som ikke finnes, og som heller ikke er i samsvar med det forslaget regjeringen har fremmet. Hvis de leser Prop. 78 LS (2022–2023) på side 8 vil de se at regjeringen foreslår en produksjonsavgift på 90 øre per kilo. Den må alle selskaper som tjener mindre enn 55 millioner kroner betale. Det er feil når det hevdes at oppdretterne med Regjeringens forslag ikke må betale skatt når de går med underskudd.
Hvis lakseprisen er tilstrekkelig lav, vil skattebyrden faktisk bli høyere med Regjeringens forslag enn med en færøyskatt.
Innlegget og replikken til Nøstbakken og Torvik illustrerer fullt ut det siste og kanskje viktigste poenget i vårt innlegg – staten er i ferd med å innføre en skatt uten å kjenne konsekvensene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.