Etter 14.000 sider med høringsuttalelser har regjeringen nå kommet med sitt forslag til hvordan havbruksnæringen skal skattlegges. Vi vil argumentere for at løsningen den har falt ned på hverken er heldig for næringen, samfunnet, eller god praktisk anvendelse av samfunnsøkonomifaget.
Med alle gråsonene og smutthullene er grunnrenteskatten en ren gavepakke til skatteadvokater og finansakrobater.
Høy lønnsomhet og høye priser på akvakulturtillatelser indikerer at det finnes en økonomisk rente. Spørsmålene om hvordan denne renten oppstår, og hvordan en kan hente inn deler av den til fellesskapet, er derimot komplisert.
Det er her regjeringen, Havbruksskatteutvalget og Skatteutvalget trår feil.
Økonomisk rente er en meravkastning ut over vanlig lønnsomhet som oppstår når produksjonen er gjenstand for en form for knapphet. For lakseoppdrett begrenser tilgang på biomassetillatelser og lokaliteter produksjonen, og begrensningen kan gi opphav til høy ekstraordinær lønnsomhet. Men det er en misvisende forenkling å hevde at meravkastningen i næringen utelukkende skyldes en grunnrente i form av «perfekt tempererte norske fjorder».
Knappheten drives i vesentlig grad av uakseptable miljø- og fiskesykdomseffekter, og samfunnets forsøk på å regulere disse «eksterne» kostnadene gjennom å begrense produksjonen.
Professorene Atle Øglend og Vesa-Heikki Soini og Trond Bjørndal og Ragnar Arnasson er klare på at den økonomiske renten i havbruk ikke er en klassisk ressursrente, men en reguleringsrente som skyldes tillatelsessystemet i havbruk.
Skatt på slike reguleringsrenter bør innrettes slik at den bidrar til å løse miljø- og fiskehelseproblemene som gir opphav til reguleringsrenten.
Det er også kjent fra faglitteraturen at en feil innrettet ressursrenteskatt kan forsterke en nærings negative miljøkonsekvenser. Miljøavgifter er i prinsippet mest effektivt. Men samfunnet har slitt med å utforme avgifter på lus og fiskesykdommer, fordi de ikke er klassiske former for punktforurensning.
Produksjonskostnadene har de siste ti årene økt mest for de oppdretterne som har størst utfordringer med lus og sykdom. Selv med økte laksepriser har ikke alle fått delta på festen. Oppdretterne med størst luse- og sykdomsproblemer har svakest lønnsomhet, og de vil derfor heller ikke betale noe særlig grunnrenteskatt.
Regjeringens forslag fører til at selskapene som er mest effektive og klarer å holde lusepresset og fiskedødeligheten nede, må betale mest skatt. Enda verre: Skatten svekker incentivene til å investere i nye teknologier som kan redusere luse- og sykdomsproblemene og legge grunnlaget for bærekraftig vekst.
Det blir hevdet av enkelte at grunnrenteskatt i havbruk er en betaling for næringens negative miljøpåvirkning, men i realiteten blir det altså motsatt. Siden alle kostnader kan trekkes fra på skatten, vil en høy skattesats føre til at fellesskapet nå dekker mye av oppdretternes luse- og sykdomskostnader.
Selv om oppdretterne har økonomiske incentiver til å redusere lus og fiskedødelighet, vil ikke dette skje i praksis, siden alle kostnader som påføres andre, ikke blir internalisert i eget regnskap.
Er det umulig å hente inn økonomisk rente? Svaret er nei, da overskuddsskatt er kun en av flere mekanismer for innhenting av økonomisk rente. Vederlag for tillatelser, produksjonsavgift og konsesjonsleie (som tidligere foreslått av Ap) er alle mekanismer for innhenting av grunnrente som ikke gir mulighet for å trekke fra lusekostnader på skatten.
I prinsippet ble grunnrentebeskatning i havbruk innført i Norge i 2002 da staten begynte å ta betalt for nye akvakulturtillatelser. I 2020 valgte et nesten samlet storting i tillegg å innføre ytterligere en form for grunnrentebeskatning i form av produksjonsavgift, en form for grunnrentebeskatning foreslått av opposisjonen på Stortinget allerede for 20 år siden, og også senere i 2015 (arealavgift), 2017 (eksportavgift) og 2018 (produksjonsavgift).
Slike alternative mekanismer har klare fordeler når det gjelder å begrense uproduktiv skattetilpasning, og har lavere kontroll- og administrasjonskostnader. Ulempen med slike modeller er at det ikke gis fradrag for investeringer.
Både på Færøyene og Island er det også innført grunnrentebeskatning, men de har ikke valgt en overskuddsskatt. På Færøyene avviste en ekspertgruppes forslag om en overskuddsskatt til fordel for en produksjonsavgift.
I Norge går man nå for en kontantstrømskatt som er attraktiv ved gitte teoretiske forutsetninger, men som ikke legger grunnlag for bærekraftig vekst og som åpner et kinderegg av skattetilpasningsmuligheter.
For ordens skyld: Misund og Tveterås er involvert i forskningsprosjekter finansiert av Norges forskningsråd og Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering. De utfører tidvis utredningsoppdrag for havbruksnæringen.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.