Den store faren ved den foreslåtte havbruksskatten og skatteutvalgets innstilling om større bruk av «grunnrenteskatter», er de negative konsekvensene for investeringer og verdiskaping i Norge. Med havbruksskatten kan det bli den nye normalen at staten kan konfiskere en betydelig andel av egenkapitalen i næringer som hadde svært usikker lønnsomhet på investeringstidspunktet, men som i ettertid har vist seg lønnsomme.
Havbruksskatten og innstillingen fra skatteutvalget gir tydelige signaler til alle som vurderer risikable, stedbundne investeringer om at dersom de lykkes, kan de bli ilagt en vilkårlig stor tilleggsskatt.
Faglig sett bør ikke den foreslåtte særskatten på havbruk kalles en «grunnrenteskatt». Som regel skal vi ikke henge oss opp i semantikk, men her står ordvalget i veien for forståelse og gode løsninger. Økonomisk sett er den foreslåtte skatten en «windfall gains»-skatt, altså en ekstra særskatt på en næring som i ettertid har vist seg særlig lønnsom. Slike skatter har svak eller ingen støtte i økonomisk teori og forbindes snarere med regimer vi vanligvis ikke ønsker å sammenligne oss med.
Den foreslåtte havbruksskatten kan være «nøytral» på kort sikt fordi en skatt på kontantstrøm betyr at den samme andelen av egenkapitalens verdi konfiskeres. I et lengre perspektiv er skatten derimot ikke «nøytral». Beslutninger vil endres om det blir en fare for at en betydelig andel av egenkapitalen kan konfiskeres om virksomheten skulle lykkes. Det vil vise seg i høyere risikopremier, lavere investeringer og med tiden lavere verdiskaping.
I tillegg til svak faglig basis, er forslaget klønete utformet og tilpasningsmulighetene så mange at det gir arbeid til forretningsadvokater, meglerhus og andre som skriver timesatser med gaffel – en ytterligere inntektsoverføring fra Distrikts-Norge til Oslo-området.
Selvfølgelig bør staten sørge for at utleie av fellesskapsressurser skjer til markedsvilkår. Det er den økonomiske kjernen i begrepet «grunnrente» eller «grunnleie». Dette har også stort sett blitt gjort med suksess i Norge. I visse sammenhenger er det relativt enkle leiekontrakter som for statens skoger og landbrukseiendommer. I andre sammenhenger gjennom auksjoner, som havbruk, mobiltelefoni, radio og havvind.
På grunn av særtrekk ved olje og gass var det hensiktsmessig å utforme akkurat de leiekontraktene som en skatt; en skatt som ble innført tidlig og stort sett har holdt seg stabil.
I likhet med praksis for andre leiekontrakter bør vilkårene i statens leiekontrakter for fellesskapsressurser være bestemt i forkant av investeringsbeslutninger. Og under ingen omstendighet endres vilkårlig etter at milliarder er blitt investert.
Selv om det er et godt faglig prinsipp at fellesressurser bør leies ut til markedsmessige vilkår, kan slike leiekontrakter være vanskelige å utforme i praksis. Ofte kan det være økonomisk hensiktsmessig at den som leier og den som leier ut deler både risiko og profitt; det vil si at det kan være hensiktsmessig at den som leier ut er villig til å ta noe av nedsiderisikoen mot også å få noe av oppsiden.
Konsesjonene for havbruk hadde ingen slike klausuler om risikodeling, og uten slike klausuler vil de som tok stor risiko og bidro til å skape en svært lønnsom næring, eie hele overskuddet. Utover vanlige, generelle skatter har derfor ikke staten noe opplagt krav på oppsiden når det nå har gått bra.
Dersom staten skulle mene at kontraktene den inngikk for havbruk må rettes opp i, må det gjennomføres på en måte som gjør at gründere og beslutningstagere i andre næringer ikke skal trenge å bekymre seg for at staten plutselig skal konfiskere en arbitrær stor andel av egenkapitalen deres om de lykkes – uten annen begrunnelse enn trossetningen «grunnrenteskatt er bra».
Det må også gjøres slik at havbruksnæringen fortsatt vil ha incentiver til å skape verdier i norske fjorder og langs kysten – og ikke bare langt til havs eller på land i andre land.
Hvorvidt det minst skadelige ville være en produksjonsavgift, innføring av en hjemfallsrett, eller en annen reforhandling av konsesjonsavtalen, kan vi ikke ta stilling til uten grundigere analyser. Det som synes klart, er at den foreslåtte havbruksskatten fremstår som en vilkårlig konfiskering av verdier. Det vil skade investeringer og fremtidig verdiskaping i hele Norge.
Vi trenger risikokapital og innovasjon også i fremtiden, men her ser regjeringen og skatteutvalget ut til å gjøre det den kan for å hindre det. Om Norge skal beholde innovasjon og nyskapning med høye skatter, kreves det i hvert fall lav usikkerhet om disse skattene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.