Når havet stiger, forflyttes også kystlinjen i mange land. Havrettens regler sier at når kystlinjen endres, må man også beregne de ulike rettighetssonene i sjøen på nytt, for å unngå at en stat får råderett over større havområder enn de har rett til. I praksis betyr det at når store deltaområder i lavtliggende stater som Bangladesh eller Vietnam oversvømmes, på grunn av klimaendringer, må grensene for statenes rettighetssoner også flyttes.

Det innebærer at deler av statens sjøterritorium, åpnes for fri ferdsel av båter fra andre land. Deler av havområdene som tidligere har vært regnet som økonomisk sone, hvor kyststaten har enerett til å utnytte og bevare både fisk og andre ressurser, blir tilgjengelig for alle stater. Dette er altså konsekvenser som følger av hvordan reglene i havets grunnlov er formulert, og ikke av havnivåstigningen i seg selv.

Om lag halvparten av verdens befolkning bor i kystnære områder. FNs klimapanel sier det er tilnærmet sikkert at havnivået vil stige et sted mellom 26 og 82 centimeter de neste 80 årene, og at denne stigningen vil fortsette også etter år 2100. Stigningen har store geografiske forskjeller, og i områdene rundt ekvator vil stigningen være mye høyere enn det globale gjennomsnittet.

Men havrettsreglene som forverrer konsekvensene av havnivåstigningen for noen land, er de samme reglene som gir land som Norge rettigheter til enorme havområder og dertil hørende enorm økonomisk rikdom. Dette setter sterke politiske krefter i spill.

På grunn av vår geografiske beliggenhet mot nord, med bratte fjell og dype fjorder, vil Norges kystlinje, og dermed våre rettigheter i hav og havbunn, ikke påvirkes nevneverdig av havnivåstigning, og vi har dermed ingen egeninteresse av å drive frem endringer av reglene om flytting av rettighetssonene i havet. Det samme gjelder for en rekke andre vestlige land med utstrakte rettigheter i havet. På tross av et åpenbart behov for å endre regelverket, er det derfor også tilnærmet umulig å gjøre tilpasninger i reglene til fordel for landene som rammes hardest av havnivåstigningen.

Oversvømte ferieparadis mister sine havområder

I mellomtiden stiger vannstanden rundt ekvator med inntil 10 cm per tiår. 10 cm havnivåstigning vil ifølge FNs klimapanel påvirke 10 millioner mennesker som bor i kystnære områder.

Når havnivået stiger, vil drikkevannskildene til flere stater rundt ekvator forurenses med saltvann. Det vil være vanskelig å opprettholde vanning av dyrket mark, og det vil bli matmangel. Kysten vil være mer utsatt for flom og erosjon, og store områder som nå brukes til bosetting og landbruk, vil oversvømmes. Infrastruktur som havner, veier, flyplasser og jernbaner vil ødelegges.

Når et ferieparadis av en eksotisk stillehavsøy, for eksempel Maldivene, Tuvalu eller Kiribati, blir ubeboelig på grunn av saltinntrenging i øyas ferskvannskilder, sier havrettens regler at retten til økonomisk sone og kontinentalsokkel rundt øya faller bort. Dersom øya oversvømmes helt, bortfaller også retten til sjøterritoriet som ligger nærest land. I tillegg til at hele øyer slukes av vannmassene, mister altså staten råderett over store havområder, som ellers ville bidratt til innbyggernes livsopphold og landets økonomi.

Dette innebærer at land som allerede rammes særdeles hardt av de praktiske konsekvensene av klimaendringer, altså rammes enda hardere på grunn av havrettens regler.

Jusen må tilpasse seg til klimaendringene

FNs klimaregime mener det er to mulige tilnærminger til klimaendringer. Den første er å iverksette tiltak som kan bidra til å stoppe eller begrense klimaendringene. Der som det ikke er mulig å begrene klimaendringene, er alternativet å tilpasse oss til dem. Klimaforskere sier at havnivåstigning er uunngåelig. Vi kan forsøke å bremse den, men først og fremst må vi forsøke å tilpasse oss den uunngåelige havnivåstigningen, for å minimere de negative effektene som følger av den.

Det er utvilsomt at havrettens regler forsterker de negative konsekvensene av havnivåstigning for de landene som allerede rammes hardest. Den logiske løsningen er å enten tilpasse reglene eller rett og slett forkaste dem og lage nye, for å hindre at de negative konsekvensene blir enda verre for dem som allerede blir hardest rammet. Dette krever imidlertid at geografisk velplasserte land som Norge er sitt ansvar bevisst, og bidrar aktivt til en endring av regelverket, også for problemstillinger som ikke rammer i vår egen bakgård.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.