Den politiske helsedebatten preges av en frykt for at et privat og offentlig partnerskap skaper forskjeller i helsetilbudet. Det er mange tolkninger av begrepet som brukes aller hyppigst; nemlig «todeling av helsevesenet». Den vanligste definisjonen er ideen om at deler av helsetilbudet kun blir tilgjengelig for de som kan betale av egen lomme.

Kristine Sandvik
Kristine Sandvik

Vi har et av verdens beste offentlige helsevesen i Norge, finansiert av skattebetalerne. Det offentlige tilbudet vil likevel aldri kunne dimensjoneres for å svare på all etterspørsel. Det vil rett og slett bli for dyrt for staten. I dag løses differansen mellom tilbud og etterspørsel blant annet ved at de som ikke er alvorlig syke må vente lenger på å få hjelp.

Gjennom å finansiere deler av helsetilbudet gjennom forsikringsløsninger, bidrar vi til å korte ned ventetiden for de som ikke er kritisk syke. Dermed avlaster vi det offentlige helsevesenet. Det betyr ikke at vi skal erstatte eller utkonkurrere det. Helseforsikringen og det private helsetilbudet kan derimot være et nødvendig supplement når det offentlige har kapasitetsutfordringer.

Tall fra Helsepolitisk barometer 2022 viser nemlig at nær halvparten av alle nordmenn over 18 år tror at kapasiteten i det offentlige helsevesenet vil være dårligere om fem år.

Ifølge Nav er det 50 prosent sannsynlighet for at man aldri kommer tilbake til arbeidslivet dersom man har vært sykmeldt i mer enn et halvt år. Pasienter som går lenge med skader og plager bruker lengre tid på å komme seg til krefter og trenger mer opptrening for å få tilbake normal funksjon.

Derfor er det heller ikke så rart at 90 prosent av de vi forsikrer er ansatte i både små og store norske bedrifter.

At forsikring kan bidra til at mindre kritisk syke mennesker kan stå i arbeid fremfor å være trygdemottagere har en stor verdi for oss alle:

  • Økonomisk verdi gjennom mindre ytelser fra Nav.
  • Helsemessig verdi for andre pasienter som står i offentlig kø ved at den forsikrede tas ut av køen.
  • Verdi for den enkelte, som slipper å gå skadet eller syk over lengre tid, og i stedet kan bidra som arbeidstager med ønsket livskvalitet.

Velferdsstaten bygger på gode universelle, skattefinansierte ordninger, som for eksempel folketrygden. Men, vi har også funnet modeller der arbeidsgivere og individet selv bidrar til å finansiere goder; på toppen av en folketrygd sparer både arbeidsgivere og arbeidstagere til pensjon. Dersom vi tenker likt når det gjelder helse, kan det offentlige og private sammen løse morgendagens helsebehov, som vi vet kommer.

Kun tre prosent ønsker å betale for private helsetjenester selv dersom vi i fremtiden må øke finansieringen av helsetjenester for å møte befolkningens behov. Nesten én av fem ønsker derimot å finansiere gjennom forsikringsløsninger, og over halvparten gjennom økte skatter og egenandeler.

Grunnprinsippet i forsikring er at mange kunder, gjennom å betale inn forsikringspremie i en felles pott, deler på risiko. Denne mekanismen gjør det mulig for den norske befolkning å forsikre alt fra bil, båt og hus til helse. Uten forsikring hadde de aller fleste fått store økonomiske vansker dersom huset deres brant ned, og kjøp av private helsetjenester ville kun være mulig for en liten del av befolkningen.

Det er først hvis helseforsikringen forsvinner at vi kan snakke om en todeling av helsevesenet, der lommeboken avgjør hva den enkelte får av helsetjenester.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.