Med fare for å bli beskyldt for å tale for min syke mor, kan jeg likevel ikke unngå å engasjere meg i det som nå skjer i norsk helsepolitikk. Forslaget om å fjerne fritt behandlingsvalg, samt den kommende etableringen av et «nonprofit»-utvalg er rett og slett uforsvarlig.
Tonen fra venstresiden av politikken oppleves fiendtlig og polariserende. Som jeg sa på NRK Debatten for et par uker siden, er det i ferd med å etableres to steile fronter, snarere enn et «oss».
Samhandlingen mellom den offentlige og private helsetjenesten har bidratt til at Norge trolig er det landet som har kommet seg best ut av pandemien. Nå står vi overfor en ny krise hvor vi skal gi forsvarlig helsehjelp til et ukjent antall flyktninger.
Et godt offentlig-privat samarbeid sikrer oss fleksibilitet og robusthet for de utfordringer som også vil komme i årene fremover.
Helsetjenesten er til for landets pasienter. Sentralt står det offentlige helsevesenet, som er og fortsatt skal være ryggraden i helsevesenet vårt. Ideelle og private aktører gir sitt bidrag der det offentlige mangler tilbud eller ventetiden er lang. Man kan mene hva man vil om kommersialisering, men utviklingen gjennom de siste 30 årene har vært svært positiv for landets pasienter.
Hvor hadde vi vært under pandemien uten kommersiell forskning og utvikling av vaksiner?
«Nonprofit»-utvalgets hensikt går nettopp på å fjerne de økonomiske incentivene fra den private delen av helsevesenet. Da vil samtidig store, private ressurser til forskning, innovasjon, utviklingen av nye medisiner, helseteknologi og behandlingsalternativer forsvinne. At Norge skal innføre egne reguleringer og moraliserer rundt en sentral bidragsyter i norsk helsevesen, samtidig som vi skal ta imot medisiner, teknologi og innovasjon fra andre lands private aktører, virker usmakelig og uforståelig.
I de fleste debatter om offentlig og privat helsevesen er det ett argument som alltid dukker opp, og det er utbytte. Dette trumfkortet kastes i bordet og stanser en mer nyansert diskusjon. Her ønsker jeg meg politikere som evner å skille mellom hva som er bra for landets pasienter og reelle problemer man kan og bør gjøre noe med.
At utbytte tas ut av landet, og i enkelte tilfeller plasseres i såkalte skatteparadis, er noe de aller fleste av oss syns er uforenelig med den norske modellen. Om utbytte heller reinvesteres i enda bedre utstyr, opplæring, flere arbeidsplasser og kortere helsekøer, kommer det pasientene til gode. Etter mange år i den private delen av helsevesenet vet jeg at dette er et syn som svært mange eiere deler. Så kan heller regjeringens ulike utvalg bruke tid på å lovregulere hvordan vi kan forhindre at utenlandske helseaktører tar verdiskapingen ut av landet.
Jeg har jobber som fastlege siden 2001 og vært gründer siden 2016. Vi er blant annet godkjent innenfor kardiologi under Fritt behandlingsvalg, et tilbud som nå står i fare. I dag får alle våre pasienter de samme mulighetene til raskere behandling, uavhengig om de er skipsredere, anleggsarbeidere, uføretrygdede eller rusmisbrukere.
I fremtiden vil de mest sårbare pasientene igjen måtte stå i kø. En kø som i tillegg vil øke når de private tilbyderne under Fritt behandlingsvalg blir borte. Helseminister Ingvild Kjerkol og dagens regjering argumenterer med gode sosialdemokratiske prinsipper for en retning som er alt annet enn solidarisk. Det går mot påske og det er fristende å minne om at det aldri er for sent å snu.
At Norge samtidig skal ta imot medisiner, teknologi og innovasjon fra andre lands private aktører, virker usmakelig og uforståelig.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.