Regjeringen la 30. april frem forslag til ny finansavtalelov. Ikke alt i en proposisjon på 783 sider vekker like stor interesse, men som ventet får vårt forslag om å styrke forbrukernes vern mot svindel blant annet ved bruk av BankID oppmerksomhet. Finansnæringen er ikke helt fornøyd, mens både Forbrukerrådet og Dagens Næringsliv er blant dem som gir støtte til regjeringens forslag.

Jeg stusset imidlertid på deler av det som Marte Eidsand Kjørven skriver i et innlegg 5. mai. Jeg setter naturligvis pris på at hun anerkjenner at «reglene som er foreslått, vil gi en etterlengtet og vesentlig forbedret beskyttelse mot tap som følge av at noen urettmessig har tilegnet seg dine bankID-opplysninger».

Samtidig kritiserer hun lovforslagets forbud mot lemping av erstatningsansvar ved misbruk av elektronisk signatur, men ser for meg ikke ut til å skille mellom den som yter og den som mottar tjenesten. Lovforslaget regulerer nemlig tjenesteyters ansvar.

Det nye lovforslaget innebærer at tjenesteyteren – som regel banken – skal være den ansvarlige overfor forbrukeren, til tross for at forbrukeren ellers ville ha vært ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Og det er altså bankens ansvar som etter forslaget ikke skal kunne lempes, og det er her forbudet mot å redusere erstatning skal gjelde.

Kjørven mener også at lovforslaget svekker forbrukerbeskyttelsen til de som frivillig gir sin BankID eller annen elektronisk signatur til andre. Jeg mener lovforslaget er en videreføring av rettsregler som gjelder i dag.

Og enda viktigere: Forbruker skal gjennom lovgivningen advares sterkt mot å gi andre tilgang til sin BankID.

Om barnebarnet misbruker bestemors BankID, kan han gjøre seg skyldig i dokumentfalsk, og kanskje også straffes for misbruk av identifikasjonsbevis og bedrageri. Om også bestemor er av den tvilsomme typen, hjelper det ikke at hun samtykker – det er et selvsagt prinsipp at kriminelle bestemødre (og enhver annen) ikke kan få erstattet et tap oppstått ved handlinger som man oppfordrer eller medvirker til.

Grensene mellom det å få bistand til selv å benytte BankID og det å gi fra seg sin BankID, kan være vanskelig å trekke. Men man må ha opptrådt uaktsomt etter alminnelige regler om erstatningsansvar for å ha ansvar for misbruk.

Og for de praktiske tilfeller hvor barnebarnet eller andre ønsker å hjelpe bestemor i nettbanken, vil det ryddige og sikre være at man bruker sin egen BankID der det er tilrettelagt for det.

Det Kjørven kaller «et stygt hull», er med andre ord ment å være en helt nødvendig beskjed om å opptre aktsomt. Et visst ansvar for egen opptreden må tross alt vi forbrukere ta.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.