Utstyrsprodusentene i oppdrettsnæringen melder om et ras av henvendelser fra inn- og utland av ulike aktører som ønsker å starte med landbasert lakseoppdrett. De fleste prosjektene vil aldri bli realisert, men finansnæringens tro på denne næringen er stor, og mange etableringer vil derfor se dagens lys.

Utviklingen vil fortsette, selv om det både teknisk og biologisk er et godt stykke frem til vi får de store volumene ut av landbaserte anlegg, samt landbasert produksjon til en fornuftig produksjonskostnad.

De fleste oppdretterne her i Norge har en vent-og-se-holdning, og i denne fasen kan det sikkert være fornuftig å la de ivrigste investorene ta kostnaden det utvilsomt vil være å få den landbaserte næringen opp å stå. Så får en heller flytte kapitalen ut i verden når tiden er moden.

For Norges del frykter jeg egentlig ikke at volumene skal sprenge markedet de første årene. Det jeg frykter er først og fremst proteksjonisme i de landene som nå starter egen produksjon.

Vi er stolte av at laksen er Norges viktigste merkevare, men oppmerksomheten har en pris. Selv om Norge er en liten nasjon er norske politikere opptatt av ha en tydelig og kritisk stemme i verdenssamfunnet. Dette koster. For det er svært enkelt for store land å komme med reaksjoner mot en mikrostat som Norge.

Både kineserne og russerne nøler ikke med sanksjonene, og det er først og fremst i handelspolitikken de da svinger pisken.

Norge har dessverre ikke særlig mange store eksportvarer. Vi har olje, gass, metall og sjømat. De tre første varene har for stor betydning for landenes egen industri til at de rammes av straffereaksjoner.

For sjømat og særlig laks er situasjonen en ganske annen.

Det kinesiske markedet har åpnet seg igjen, mens det viktige russiske markedet fortsatt er så godt som hermetisk lukket som straff fordi norske myndigheter tillot seg å mene noe om Russlands annektering av Krim.

Vi har politikere som ikke gjemmer seg når det blåser, men er krystallklare når det begås urett mot egne innbyggere eller våre naboer. Vi skal ikke vike for urett for å berike oss selv, og prisen for dette må vi leve med. Måten vi kan bøte på det på, er først og fremst et enda tettere handelspolitisk forhold til de som utgir seg for å være våre venner.

Jeg vil minne om at den tøffeste behandlingen av laksen rent handelspolitisk har vi blitt utsatt for av USA og EU.

Da USA helt urettmessig innførte straffetoll på norsk laks i 1991 var USA et av våre viktigste markeder. Etter straffetollen falt salget i praksis til null, og resultatet kjenner vi: lakseberget og en rekke konkurser.

Vi trengte altså ingen president av Trumps kaliber til å gjennomføre dette, og det skulle ta oss hele 20 år å fjerne den urettmessige straffetollen.

Les også Nordlys innlegg i DN i fjor: Sp har null interesse for kystens viktigste næring

Norsk havbruksnæring er en av de sterkeste forsvarerne av EØS-avtalen, men er reelt sett den næringen som er minst tilgodesett i avtalen. Vi har som kjent straffetoll på bearbeidede lakseprodukter noe som gjør eksport av dette til EU umulig. På den måten har EU skaffet seg 30.000 arbeidsplasser for å foredle den norske fisken. Dette har negativ effekt for det ellers svært gode miljøavtrykket for norsk laks, og det økonomiske «tapet» for Norge er selvsagt enormt.

Hvorfor ble vi så stygt behandlet av de vi anser som våre beste venner og nærmeste allierte?

Svaret er ren skjær proteksjonisme. I USA hadde på begynnelsen av 1990-tallet en liten produksjon av laks i statene Maine og Washington. Dette tilsvarte knapt nok fem norske merder med laks, men det var likevel nok til at dette ble storpolitikk som rammet mange samfunn og familier langs norskekysten.

Les mer om Jim-Roger Nordly her: Søkkrik på luselønn

Så er spørsmålet: Hva vil skje nå når der bygges opp en langt større landbasert industri i USA, delvis eid av de største fôrleverandørene i det norske markedet?

Vi vet at kostnadsnivået i denne produksjonen i utgangspunktet vil bli langt høyere enn hva vi har i Norge. Kan vi da ende opp med at gapet også denne gangen skal dekkes av proteksjonistiske tiltak fra den amerikanske stat?

EUs proteksjonisme besto i at lokaleide skotske oppdrettere klarte å overbevise EU-parlamentet om at norske oppdrettere bedrev dumping og fikk økonomisk støtte fra den norske stat. Dette var selvsagt bare tull. Norsk oppdrett har vært 100 prosent subsidiefri i hvert fall i de 35 årene jeg har vært i næringen, og meg bekjent foregikk det heller ingen dumping.

Saken var at de skotske oppdretterne drev dårligere enn de norske, og det var nok til at EU vedtok knallharde straffetiltak. Nå er Skottland ute av EU, og EU har dermed ikke lenger noen oppdrettsnæring å verne, men tollen har vi ikke gjort noe med.

Samtidig planlegges og bygges det nå store landbaserte anlegg i flere EU-land. Jeg er redd dette vil bety enda større innstramninger i fremtiden.

Nå i tiden fra brexit og frem til den nye landbaserte industrien er kommet skikkelig i gang, har vi tidenes mulighet til å reforhandle markedsadgangen for laks i både EU og USA.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.