Norge har alltid vært innovativ på verktøy og systemer som forvalter naturressurser på en unik og effektiv måte.

Den første teknologiplattformen for nasjonal vekst var vikingskipene, robuste og fleksible skip, som tok oss til den andre siden av kloden. Det var den krevende geografien, det at vi måtte reise til sjøs i dårlig vær, i stedet for til lands, eller putre over Middelhavet i solen, som tvang oss til å bygge slike skip.

Silvija Seres
Silvija Seres (Foto: Øyvind Elvsborg)

Neste vekstplattform var vannkraft. Først bygget av engelskmenn, men utbredt og forvaltet av oss innen flere industrier, slik som aluminium, gjødsel og energikrevende produksjon. Hjemfallsrettigheter ble etablert som en nasjonal filosofi, og forsterket ideen om felles utvikling av ressurser.

Så kom oljeplattformene, en ny ingeniørbragd i stormende hav, og et kunststykke i reguleringsteknologi. Denne teknologirevolusjonen ga oss nye industrier som oljetjenester, energimarkeder og Oljefondet.

Men vi har også noen nesten kodakøyeblikk.

Suksess koster, i form av etterfølgende utviklingsmotvilje. Vi holdt på å gå glipp av den første industrielle revolusjon til sjøs, fordi seilskipene tjente oss så vel at vi ikke ville over på damp.

Mennesker klamrer seg til vellykkede teknologier eller forretningsmodeller som har vært lønnsomme og identitetsskapende. Ta en titt på Hans Gudes kystmalerier, som «Innseilingen til Christiania» eller «Frisk Bris», så forstår du hvor identitetsskapende seilene var. Da resten av verden gikk over til dampskip, ble norsk handelsflåte hengende igjen i tauverket, og vi ble gradvis akterutseilt. Det var forsikringsutbetalingene etter første verdenskrig som finansierte vår nye, motoriserte flåte.

Innovasjon har kun en mor, og det er nød.

Nå holder vi på å gå glipp av den fjerde industrielle revolusjonen. Politikere vegrer seg for å sette en retning.

NHO har laget spennende veikart for fremtiden, og LO snakker svært godt om behovet for kunnskapsomstilling. Det vi venter på er et felles retningsgivende samlingsprosjekt, noe som monner og som skaper vekstforståelse.

USA og Kina har valgt sin vei. Det har også EU. Hva med oss?

For omtrent ti år siden skrev Alex Ross i boken «Industries of the Future» om hvordan forskjellige land, som USA, Kina og Tyskland, skaper sine veier inn i den ukjente fremtiden. Kina satser på kunstig intelligens og genetikk. USA har Silicon Valley og datagiganter. Tyskland satser på robotikk og industriell digitalisering. EU har kommet etter med tidenes satsing på 750 milliarder euro, som investeres innen seks store retninger for fremtiden. Tre av disse er digitale, og tre er relatert til bærekraft.

Norge er unik på to områder: havforvaltning – mat, ressurser, energi, transport, infrastruktur, sikkerhetsarena – og offentlig forvaltning – Altinn, skatt, Brønnøysund, Nav.

Vi har mulighet til å skape verdens mest effektive velferd, utdannelse og helseplattform fordi vi har noen av de reneste og lengste offentlige datasettene i verden. Slik kan vi eksportere nye digitale tjenester og digital forvaltning på samme måte som vi eksporterte kunnskap om oljeforvaltning.

Da trenger vi en innovasjonsplattform der det offentlige tilrettelegger for innovasjon gjennom å bestille løsninger på de mest pressende utfordringene og privat sektor besvarer invitasjonen ved å innovere. Det er bare staten som kan lage slike innovasjonsplattformer på en måte som motvirker de store dataselskapenes monopol.

Fremtiden defineres av dem som skaper den. Derfor har vi et politisk og demokratisk ansvar for å skape den på en kunnskapsrik og klok måte. Staten som innovasjonsplattform er mitt forslag.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.