I Dagens Næringslivs Magasinet kunne man 22. august lese om Oslos ambisjoner om å skape en urban Silicon Valley. Satsingen Oslo Science City skal legge til rette for at Norge skal kunne leve av kunnskap i fremtiden.
Det er lett å lansere verdensledende ambisjoner, men vil samarbeidet mellom Oslo kommune, Universitetet i Oslo, Sintef og de andre aktørene vise styrke når hverdagen kommer?
Svaret vil avhenge av om partene er villig til å forplikte seg. Ikke om fem år, ikke om ett år, men på neste møte.
Hva koster det å etablere et innovasjonsdistrikt? Erna Solberg vil nok ikke vinne velgere i vårt langstrakte land på å prioritere milliarder til Oslo Science City. Slike satsinger må derfor enten få kraft fra det aktørene skaper i samarbeid, eller fra bidrag i aktørenes organisasjoner.
Utfordringen er at ressursene ligger hos aktørene, mens ansvaret og de globale ambisjonene ligger i samarbeidet. I Oslo Science City er det kun ansatt to personer. Dette kan tyde på et ambisjonsnivå som ikke henger sammen med ressursene samarbeidet har tilgjengelig. Eller?
Ressurser og ansvar kan samles gjennom det jeg betegner som fusjonering, der aktørene samler sine ansvarsområder og ressurser i samarbeidet og tar ut stordriftsfordelene. Alternativt kan aktørene gjøre samarbeidets strategi og tiltak om til sine egne, gjennom ratifisering. Vi ser erfaringsvis fra FN at det ikke er nok at stater signerer dokumenter, de må ratifisere dem, og det samme prinsippet gjelder for denne satsingen.
I motoren for kunnskapshovedstaden må ikke «mer kunnskap» bli svaret – handling er det neste steget. Men hvem leder samarbeidet frem mot nødvendig handling? Hvem skal holdes til ansvar for satsingens suksess eller fiasko? Er det universitetets rektor, byens ordfører, en administrerende direktør eller helseministeren?
Alle har roller å spille, men ansvarspulverisering truer i bakgrunnen.
Hvis man får til et sterkt samarbeid, er det ikke utenkelig at de hårete ambisjonene kan nås. Dette kan føre til nyvinninger som gjør at Norge faktisk vil leve av kunnskap i fremtiden: En felles database for folk kan sørge for at Rikshospitalet finner gründere som satser på tilrettelagt turer i Gaustadskogen som behandling.
Samarbeid mellom Sintef og universitetet om internasjonal merkevarestrategi kan tiltrekke seg de beste forskerne, studentene og tech-bedriftene. En eiendomsstrategi for området kan utarbeides av universitetet og Ferd, som har kjøpt NRK-tomten – dette gir igjen innspill til kommuneplanens arealdel. Dette er ratifisering i praksis.
Oslo Science City kan med rett håndtering risikere å bli svært effektivt. Men det må gjøres på en måte som ikke øker ulikheten i hovedstaden, som poengtert av Marianne Skjulhaug, førsteamanuensis i urbanisme og byutvikling på Arkitekthøyskolen i Oslo.
Det må settes av arealer til funksjoner som ikke nødvendigvis er inntektsbringende, for eksempel kultur og kommunale boliger. Dette innebærer imidlertid at kommunen trolig må tillate høye bygg, noe som igjen er i tråd med ambisjonen om en mer bærekraftig by.
Å satse på innovasjonsdistrikt er nettopp det: en satsing. Det er risikabelt, men det er også riktig. Norges største kunnskapsaktører må tørre å samle krefter i nisjene der vi er best i verden, og der vi har forutsetninger for å bli best.
Jobben må gjøres riktig. Hvis den gjøres feil, vil det hele munne ut i et kaffeslabberas av globale dimensjoner.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.