Før den islamske revolusjonen i 1979 var Ayatollah Ruhollah Khomeini et håpefullt symbol for mange iranerne som ønsket seg et alternativ til den eneveldige Sjahen. Fra sitt eksil i Paris prediket den alvorlige presten at en bedre fremtid var i vente, dersom iranere fra alle samfunnslag og med ulike politiske sympatier kom sammen og støttet han. Mange fulgte oppfordringen, og millioner av mennesker tok til gatene i ekstase da Khomeini returnerte til Teheran med et fly fra Air France. Blant hans støttespillere fantes ikke bare lidenskapelige tilhengere av politisk Islam, men også demokrater, sosialister, kommunister og politisk troløse.
Håpet om at Khomeini ville legge til rette for et mer åpent samfunn viste seg å være naivt. Politisk vold og undertrykkelse har gått som en rød tråd gjennom Den islamske republikkens 43 år lange historie. Det er likevel mange som har insistert på at det er rom for gradvis endring og reform innenfor rammene av dagens politiske system. Det avholdes tross alt (strengt kontrollerte) parlament- og presidentvalg, og forsiktig offentlig debatt tolereres. Flere såkalte «reformister» har stilt til valg med løfter om å gradvis gi iranerne større politisk, økonomisk og sosial frihet. De har tidvis fått overveldende støtte blant velgerne.
Sist ut var Hassan Rouhani, som ble valgt til president på en reform-agenda i 2013 og gjenvalgt i 2017. Han lovet iranerne økonomisk vekst, større rettssikkerhet og forbedrede relasjoner med USA og Europa. Under hans regjeringstid ble de såkalte «morallovene», blant annet hijabpåbudet, håndhevet mindre strengt enn tidligere. Da jeg bodde i Teheran i 2018 bar mange kvinner hijaben nærmest som et skjerf, i stedet for å dekke til håret. I det velstående nord-Teheran kunne man høre bassdrønn fra private fester. Det føltes som om endring var mulig.
I det store og hele mislyktes Rouhanis forsøk på å fornye Den islamske republikken. Som under regjeringstiden til tidligere reformister, gjorde konservative og overdemokratiske krefter i statsapparatet det de kunne for å stikke kjepper i hjulet på reformene hans. De ble godt hjulpet av Donald J. Trump som trakk USA ut av atomavtalen og gjeninnførte omfattende sanksjoner, og pandemien som drepte 144 000 iranere og punkterte økonomien. I 2021 ble konservative Ebrahim Raisi valgt til ny president, med en rekordlav valgdeltagelse på omtrent 49 prosent. Det kan virke som at unge og utålmodige iranere har gitt opp på ideen om at Den islamske republikken gradvis kan endres innenfra, etter flere fruktløse runder med reformist-regjeringer. Da gir det liten mening å stemme.
De konservative delene av Irans politiske klasse sitter nå med all makt, men trues av et enormt legitimitetsunderskudd. Før var utålmodige iranere misfornøyde med sine myndighetsrepresentanter. Nå har de ingen. Det er i denne konteksten at Mahsa Aminis arrestasjon og meningsløse død har tent et opprør som forbløffer verden i sitt omfang og intensitet. Uten håpet om gradvis endring har Den islamske republikken færre ben å stå på, og må klamre seg til voldsmonopolet for å ikke falle. Iranerne går en spennende tid i møte.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.