Det ladede uttrykket «IS-barna» er misvisende fordi det kan underslå vedtakenes videre konsekvenser. Menneskerettskonvensjonene er fortolket slik at IS-barna kan bli porten for foreldrene. Er barna først gitt adgang til Norge, står ikke Norge fritt i forhold til foreldrene. Da sier jusen at det ikke lenger dreier seg om hva vi vil, men hva vi må.

Det er begrenset hva Norge ensidig kan gjøre for å hindre familiegjenforening siden Den europeisk menneskerettighetsdomstolen i siste instans vil avgjøre.

Bestemmelsene om «barnets beste» og retten til familieliv kan sikre foreldre adgang. En mor eller far som vitterlig har deltatt i terrorhandlinger, kan kanskje nektes innreise. Men situasjonen i Syria er ofte lite egnet til sikring av håndfaste bevis.

Hvis et angivelig foreldreløst barn viser seg ikke å være foreldreløst, kan moren eller faren påberope seg de samme regler som grunnlag for familiegjenforening. En særordning for foreldreløse bør ikke være påstandsbasert, men må bygge på reelle undersøkelser for ikke å invitere til at norske myndigheter blir lurt.

At Norge holder igjen overfor IS-barn siden disse kan bli brekkstangen for foreldrene, illustrerer et menneskerettslig dilemma: Regler som gis for å verne barn, kan ut fra vidtgående tolkninger bli deres fiende.

Norsk barnevern, barnepsykiatri og politi er allerede forstrukket. Nok et vanskelig spørsmål er ikke hvem som bør gis adgang, men hvilke grupper som i så fall skal få mindre. Debatten blir for enkel hvis man ikke ser de to spørsmål sammen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.