I DN 18. juni kritiseres XXL-sjef Tidemandsens troféjakt i Afrika. Professor Ragnhild Sollund ved Institutt for kriminologi ved UiO beskriver virksomheten som «en vederstyggelighet» og «helt forkastelig». Av artikkelen i DN går det frem at Tidemandsen har et langt mer nyansert og reflektert syn på troféjakt enn Sollund.
Man kan være tilhenger eller motstander av troféjakt, men at det bidrar til vern av natur i mange områder i Afrika er det liten tvil om. Det internasjonale naturpanelet (IPBES) dokumenterte nylig det globalt akselererende tapet av biodiversitet, i hovedsak på grunn av arealbruksendringer drevet frem av landbruk, skogbruk og urbanisering. Troféjakt setter verdi på viltet og bidrar dermed til at grunneiere satser på utnyttelse av vilt fremfor annen arealbruk, som for eksempel kvegdrift.
I Sør-Afrika er 20 prosent av privat land utnyttet primært til vilt, og i Namibia er det så mye som 80 prosent. Selv om fototurisme også spiller en viktig rolle i mange private viltområder, er troféjakt ofte den økonomiske bærebjelken. Inntekter fra troféjakt i sørlige Afrika beløper seg til flere titall millioner dollar årlig. Jaktpakker som inkluder retten til å skyte en elefant kan koste fra 50.000 dollar og oppover.
Det er mange misforståelser knyttet til troféjakt. Det felles ikke store mengder vilt på slik jakt, og jakten foregår stort sett på frittgående dyr. Troféjakt må ikke forveksles med lokal uregulert jakt eller krypskyting. Det er gjerne vanlige arter, som impala, kudu og andre antiloper som jaktes. Noen trofeer kommer imidlertid fra store («big five» – løve, elefant, bøffel, svart- og hvitt neshorn), regionalt truede arter. Av den totale bestanden ble kun 0,34 prosent av hvitt neshorn og 0,05 prosent av svart neshorn skutt ved troféjakt i Sør-Afrika og Namibia i 2015. Jakt på løver, som beskrevet i artikkelen i DN, har nok med rette vakt mest harme. Deler av løvejakten foregår ved at man avler opp dyr for så å slippe dem før de skytes – dette kan det definitivt stilles etiske spørsmål ved.
Intuitivt kan det virke som jakt ikke er forenlig med vern av de artene det jaktes på. Poenget er at det settes av arealer hvor artene bevares. Samlet er disse arealene faktisk større enn arealene som dekkes av nasjonalparker i Afrika sør for Sahara. Mange av de landene med utstrakt troféjakt har også færrest andel truede arter av pattedyr. Namibia og Sør-Afrika har hatt en sterkt økende bestand av neshorn etter at de innførte begrenset troféjakt og huser 90 prosent av Afrikas samlede neshornbestand.
I tillegg til at troféjakt øker arealet av naturlige økosystemer for jaktbart vilt kan jakten ha andre viktige positive ringvirkninger. Det er ikke bare store pattedyr som profitterer på at arealer primært utnyttes til jakt. Store sammenhengende habitater øker også biodiversiteten av planter, insekter, fugl og småpattedyr. Troféjakt genererer store verdier som ikke bare går til rike grunneiere. I mange områder av Namibia er landet felleseid og jaktrettighetene tilhører lokalbefolkningen i fellesskap. Jaktrettighetene blir ofte leid ut på auksjonsbasis og lokalbefolkningen sitter igjen med pengene som kan deles på innbyggerne eller brukes til fellesgoder som skole og sykehus. Tar man bort utbyttet av troféjakt, vil mange av områdene ikke være lønnsomme. Videre brukes ofte en vesentlig andel av jakt-genererte inntekter til viltforvaltning. I Tanzania har dette vært over 20 prosent.
Motstandere av troféjakt argumenter typisk for et forbud mot denne aktiviteten uten at man har et realistisk alternativ for arealutnyttelse som bevarer biomangfold. Annen turisme genererer mindre inntekter og er svært lite realistisk i områder som ligger avsidesliggende til. Dessuten fører masseturisme til en rekke andre problemer med bygging av veier og hoteller.
Troféjakt er selvfølgelig ikke uproblematisk i alle sammenhenger. Den er fullstendig avhengig av at operatører driver innenfor regulert lovverk og kvoter. Her syndes det nok mye, selv om det bør være klare incentiver for grunneiere ikke å utrydde bestander som man presumptivt skal jakte på i fremtiden.
Troféjakt er selvfølgelig ikke uproblematisk i alle sammenhenger. Den er fullstendig avhengig av at operatører driver innenfor regulert lovverk og kvoter
I stedet for et forbud mot troféjakt bør det legges vekt på bærekraftige modeller. Her kan jegerne spille en viktig rolle ved å etterspørre produkter fra operatører som har gode forvaltningsplaner, følger strenge etiske regelverk, bidrar til lokal verdiskaping og til offentlig viltforvaltning og vern. Så får vi andre, som ikke har hverken midler eller interesse for denne type jakt, pragmatisk se gjennom fingrene med at noen velger å bruke fritiden på ervervelsen av eksotiske trofeer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.