Prinsippet om at sentralbanken skal være politisk uavhengig i sin virkemiddelbruk, står helt sentralt i Norge og i de fleste andre moderne land. Hvis vi ikke kan stole på at renten settes for å sikre lav og stabil inflasjon, men i stedet mistenker at sentralbanken forsøker å stimulere økonomien og sysselsettingen mer enn det som er bærekraftig på sikt, så vil våre forventninger til inflasjon stige. Dette erfarte vi på 1970- og 1980-tallet.
Denne avveiningen mellom kortsiktige fristelser og langsiktige hensyn har igjen blitt aktuell ettersom inflasjonen i år har vokst mer enn ventet flere steder.
Enkelte politikere og professorer har stilt spørsmål ved om ikke Jens Stoltenbergs fortid som politiker burde diskvalifisere han fra jobben, fordi det kan være mistanke om politiske bindinger som skaper usikkerhet om uavhengigheten. Jeg har svært vanskelig for å se at det skal være noen reell grunn for en slik usikkerhet.
Han er utdannet samfunnsøkonom med topp karakterer, og hans erfaring som tidligere finansminister gjør at han selvsagt er svært bevisst viktigheten av partipolitisk uavhengighet i jobben som sentralbanksjef. Stoltenberg har siden 2014 vært Nato-sjef og vil dermed ha holdt god avstand fra den hjemlige toppolitikken i åtte år før han eventuelt tiltrer i jobben.
Det er ikke usannsynlig at Stoltenberg som sentralbanksjef til og med vil kunne styrke Norges Banks selvstendighet i arbeidet med å oppfylle sine samfunnsoppdrag. En sak er at han har den faglige integriteten som kreves, men i tillegg er han en svært respektert leder med en autoritet som ikke mange andre på denne kloden har.
Hans brede erfaring som leder både i Norge og internasjonalt gjør at han er ekstra godt skikket til stå i mot politisk press for å oppnå kortsiktige gevinster som vil kunne gå på bekostning av langsiktige mål. Særlig i en kompleks organisasjon som Nato har han god erfaring fra å håndtere politisk press, både fra utsiden og fra innsiden av organisasjonen.
En fortid som toppolitiker, eller et bekjentskap med en statsminister, bør derfor ikke være diskvalifiserende så lenge eventuelle interessekonflikter håndteres. Det mener tydeligvis også Finansdepartementet, ettersom Jens Stoltenberg har blitt oppfordret til å søke den ledige stillingen.
Det kan også være nyttig å belyse denne problemstillingen med sammenlignbare erfaringer fra andre land:
- Sjefen for den Europeiske sentralbanken (ECB), Christine Lagarde, har i likhet med Stoltenberg en fortid som toppolitiker i Frankrike, hvor hun har hatt flere ministerposter. Hun var blant annet finansminister i fire år før hun i 2011 ble sjef for det internasjonale pengefondet, IMF. Hun var borte fra toppolitikken i åtte år før hun ble sentralbanksjef i 2019.
- Wim Duisenberg, som var ECB-sjef fra 1998 til 2003, var tidligere toppolitiker med ministerpost i den nederlandske regjeringen, men jobbet i privat sektor i noen år før han ble sentralbanksjef. Tilliten til ECB som politisk uavhengig sentralbank har ikke vært truet under ledelse av tidligere toppolitikere.
Jobben bør gå til den personen som Finansdepartementet og Norges Bank mener er best kvalifisert. I følge stillingsannonsen søkes det etter en sterk og samlende leder, en person med faglig autoritet og relevant ledererfaring fra komplekse organisasjoner.
Sentralbanksjefen må være en god formidler, fremstå med stor troverdighet og kunne representere Norges Bank nasjonalt og internasjonalt.
Det vil være vanskelig å hevde at ikke Stoltenberg har disse kvalifikasjonene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
... han er ekstra godt skikket stå i mot politisk press for å oppnå kortsiktige gevinster