I sommer vedtok Stortinget en ny åpenhetslov for næringslivet. Den trer i kraft 1. juli neste år. Formålet med lover er å påvirke adferd i en bestemt retning, og retningen som angis her, er svært god – nemlig å fremme virksomheters respekt for menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold samt sikre allmennheten informasjon om dette.

Jan Fougner
Jan Fougner (Foto: Wiersholm)

Vår spådom er imidlertid at lovens formål kun vil oppnås om myndighetene etablerer et tett samarbeid med næringslivet om gjennomføring av loven.

Georg Abusdal Engebretsen
Georg Abusdal Engebretsen

Loven krever at større virksomheter skal gjøre seg kjent med og håndtere negativ påvirkning på menneskerettighetene og arbeidsforhold, ikke bare i egen virksomhet, men i hele leverandør- og verdikjeden.

Erlend Andreas Methi
Erlend Andreas Methi

Slike aktsomhetsvurderinger skal gjøres regelmessig og stå i forhold til virksomhetenes størrelse, art og kontekst og risikoen for negativ påvirkning. Virksomhetene skal årlig redegjøre for aktsomhetsvurderingene, samt fortløpende svare på informasjonskrav fra enhver om hvordan faktiske og potensielle negative konsekvenser håndteres.

Loven skal håndheves av Forbrukertilsynet, som kan ilegge mulkt og overtredelsesgebyr. Det siste er regnet som straff av Den europeiske menneskerettsdomstol.

Virksomhetene skal også sørge for gjenoppretting og erstatning der dette er påkrevd.

Hva innebærer egentlig lovens plikter, spør nå mange seg. Hva betyr det at tiltakene skal være proporsjonale?

Hvor langt ned i leverandørkjeden må vi gå? Må vi sette oss på et fly?

Hva om vi har kunder som bryter menneskerettigheter? Og når er et svar på et informasjonskrav dekkende?

Svarene på disse spørsmålene går langt utenfor rammen av et avisinnlegg, og når sant skal sies, er dette svar som langt fra har to streker under seg.

Loven er basert på OECDs og FNs retningslinjer for menneskerettigheter og næringsliv. Det er et grep med fordeler; det er de rådende standardene internasjonalt, og flere norske virksomheter forholder seg alt til disse frivillig eller via andre veier. Særegne norske krav ville vært uhensiktsmessig.

Samtidig er grepet ikke uten utfordringer. Som mye fra OECD og FN males disse retningslinjene med bred pensel; det er ikke enkelt å få tak på hva de konkret krever. Mye overlates til virksomhetene selv når det gjelder å vurdere hva som er en forholdsmessig terskel for egne aktsomhetsvurderinger og prioriteringer.

For retningslinjene er ikke denne uklarheten noe større problem; de er jo nettopp retningslinjer satt for å peke ut en retning, men som ellers overlater rom til den enkelte til å tolke og vurdere.

Men når mutteren nå skrus til, og retningslinjer og forventninger blir til lovforbud og -påbud i åpenhetsloven, og «soft law» blir «hard law», blir det en annen dans.

Lover og straff er statens viktigste og tyngste verktøy for å regulere adferd. Dette stiller krav til bruk og klarhet for nettopp å minimere tolkningstvil om hva en plikter å gjøre for å følge loven.

Den norske loven vil plassere oss langt foran andre land. Frankrike og Storbritannia har innført lignende, men langt mindre omfattende lover og så langt med blandet hell. Det er heller ikke gitt at den norske loven faktisk kommer til å virke. Hvis resultatet blir en skjemalov hvor det gjelder å hake av på de rette boksene, blir loven en fiasko.

Departementet har understreket at Forbrukertilsynets veiledningsplikt, og ikke sanksjoner, skal stå sentralt i en tidlig fase etter iverksettingen av loven. Det er viktig at myndighetene tar denne beskjeden på alvor og etablerer et tett samarbeid med næringslivet for å avklare forventninger og skape et grunnlag for «best practice».

På komplekse områder som dette, hvor det er vanskelig å etablere tydelige plikter, kan adferdsendring bare oppnås gjennom samarbeid. Myndighetene må skaffe seg relevant kompetanse på området selv, må våge å diskutere dilemmaer åpent og deretter kommunisere tydelige forventninger og konkrete retningslinjer.

Og i mellomtiden kan Stortinget og departementet tenke igjennom om det var lurt å unnta offentlig sektors egen aktivitet fra loven.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.